Du tror at når man gifter seg, vil den andre personen automatisk forstå hvert blikk og hver sarkastisk kommentar du gir, som en orm i magen? Våkne opp, kjære, ekteskap er ikke et superhelt-treningsprogram, og partneren din er ikke en medfødt tankeleser. Misforståelser i ekteskapet er som salt i maten - uten det går det ikke, men for mye av det kan bli ubehagelig. I dag skal vi snakke om kildene til misforståelser mellom ektefeller, og samtidig lære deg noen triks for hvordan du kan få den andre til å "bli tvunget" til å forstå deg. Ikke bekymre deg, jeg skal prøve å gjøre det morsomt, for ekteskap er en alvorlig sak som kan føre til hårtap.

La oss først snakke om kildene til misforståelser. Misforståelser mellom ektefeller begynner ofte med "å tro at den andre forstår". For eksempel, når du kommer hjem fra jobb med et ansikt som sier "jeg er sliten som en hund", og den andre spør entusiastisk: "Hva skal vi spise i kveld?" Du tenker: "Er ikke ansiktet mitt tydelig nok? Kan du ikke være litt mer observant?" Problemet er at mannen/kona di ikke er en Oscar-vinner, og de er heller ikke FBI-agenter; de har ikke lært den avanserte ferdigheten "å tolke følelser fra frekvensen av øyenbrynene dine". Hvis du ikke sier noe, vet de ikke. Og slik blir misforståelsen til.

En annen type misforståelse kalles "språklig oversettelsesfeil". Du sier: "Jeg har det bra." Den andre tror virkelig at du har det bra. Men i virkeligheten skjuler setningen "jeg har det bra" atten lag med undertekst: "Jeg er irritert, jeg er sliten, jeg trenger en klem og noen komplimenter, men du må gjette det selv uten at jeg sier noe." Resultatet? Den andre hører "jeg har det bra", og fortsetter å scrolle på telefonen eller spille spill, uten å fange opp ditt indre raseri. Det er ikke deres feil; det er språket vårt som er så unøyaktig. Du tror du sender ut et klart signal, men det de mottar er bare støy.

For eksempel, etter en tid vil ektefellene gå inn i en "gamle ektefeller-modus", hvor de tror den andre "naturlig forstår meg". Du liker krydret mat, så han burde huske det; du hater å vaske opp, så hun burde ta initiativet. Dessverre er ikke hjernen vår en harddisk som kan lagre så mye informasjon. Du klaget på oppvasken forrige uke, men han har kanskje glemt det helt, og tror du har tilgitt den urettferdige fordelingen av husarbeid. Så du holder på sinnet ditt, mens han ser forvirret ut, og flammen av misforståelse vokser, til det ender i en "hvorfor forstår du meg ikke?"-krig.

Nå som vi har avklart kildene til misforståelser, la oss snakke om noe praktisk: hvordan kan du bruke handlinger for å få den andre til å forstå deg bedre? Ikke forvent telepati; i ekteskapet er den mest pålitelige metoden "atferdsinduksjon". Nøkkelen til denne metoden er at du må være som en regissør, og lage dine behov til en "livssituasjonskomedie" som den andre kan forstå, og det må ha en komisk effekt, ellers kan de sovne.

Den første metoden kalles "overdreven fremføring". For eksempel, hvis du vil at den andre skal massere skuldrene dine, ikke si tørt: "Jeg har vonde skuldre, kan du massere dem?" Det er så kjedelig; den andre kan bare gi deg en rask massasje og så stikke. Du må først ta saken i egne hender, late som du masserer deg selv, og lage overdrevne "au au"-lyder, og gjerne legge til et ansiktsuttrykk som viser smerte, som en stakkars person som er knust av livet. Når den andre ser dette, tenker de: "Å nei, denne personen ser virkelig ut til å trenge hjelp," og de vil skynde seg for å hjelpe. Du kan så ta sjansen til å si: "Det er fortsatt du som masserer best, jeg klarer ikke å få til noe." På dette tidspunktet forstår den andre ikke bare behovet ditt, men føler seg også nyttig, så det er en vinn-vinn-situasjon.

Den andre metoden kalles "omvendt tilnærming". Denne metoden passer for de som er helt immune mot dine hint, de "klønete". For eksempel, hvis du vil at han skal chatte mer med deg, men han hver gang han kommer hjem fra jobb bare slenger seg på sofaen og ser på korte videoer, ignorerer deg helt. Ikke få panikk, du kan gjøre det motsatte, ta opp telefonen selv, late som du er superopptatt, og av og til si "hahaha" eller "å, så morsomt". Etter ti minutter vil han ikke kunne motstå å spørre: "Hva ser du på som er så morsomt?" Du kan da si: "Å, ikke noe spesielt, jeg ville bare dele det med deg, men du er så opptatt." På dette tidspunktet vil han enten legge ned telefonen og chatte med deg, eller tvinge seg selv til å fortsette å se, men han vil begynne å lure på om han har gått glipp av noe. Gradvis vil han forstå: "Å, hun vil at jeg skal tilbringe mer tid med henne."

Den tredje metoden kalles "verktøystøtte". Noen ganger er det ikke nok med bare skuespill; du må bruke noen verktøy for å forsterke effekten. For eksempel, hvis du vil at han skal gjøre mer husarbeid, ikke gå rett på sak og si "hvordan kan du være så lat", for det vil bare gjøre ham mer lat. Du kan late som du tilfeldig plasserer kosten ved siden av benet hans, og så si uskyldig: "Å nei, hvorfor faller kosten alltid mot deg? Kanskje den også mener at du burde bevege deg litt?" Etter å ha sagt dette, kan du gå bort, og ikke gi ham muligheten til å svare. Når han ser kosten, vil han tenke: "Enten må jeg feie, eller så vil hun klage på meg, så jeg får vel feie." Fordelen med denne metoden er at den både formidler behovet ditt, og skader ikke følelsene, samtidig som det gjør hjemmet rent.

Selvfølgelig er det ikke nok med bare disse små triksene; den store metoden i ekteskapet er "gjentakende trening". Du må, som når du trener en hund, kontinuerlig gi den andre "positiv tilbakemelding". For eksempel, hvis han en dag får en innskytelse og vasker opp, ikke se kaldt på ham og si "du skulle gjort dette for lenge siden", men skynd deg å si: "Wow, du ser så bra ut når du vasker opp, jeg trodde nesten vi hadde fått en Michelin-kokk hjemme!" Når han hører dette, vil han føle seg glad, og neste gang kan han til og med ta initiativ til å vaske opp. Etter en tid vil han forstå: "Å, hun liker at jeg gjør dette, og jeg får belønning for det, det er jo ganske smart." Kjernen i denne metoden er å ikke spare på komplimentene; selv om den andre ikke gjør det perfekt, må du gi dem en "deltakelsespris", ellers vil de føle at "ingen setter pris på det jeg gjør", og motivasjonen vil forsvinne.

Når vi er inne på dette, kan noen spørre: hvorfor må jeg alltid aktivt lære ham å forstå meg? Kan han ikke finne ut av det selv? Åh, kjære, ekteskap er ikke en perfekt puslespillbit som faller ned fra himmelen. Den personen du valgte, kan være flink til å tjene penger, eller få deg til å le, men det betyr ikke at de er flinke til å gjette tankene dine. Å forvente at den andre "naturlig skal forstå deg" er som å forvente at katten din skal ta hunden din på tur - det er bare en drøm. Siden vi har giftet oss, må vi akseptere realiteten: partneren din er ikke en spesiallaget robot, deres "forståelse" ferdigheter må du trene dem til gradvis.

Selvfølgelig er trening ikke en ensidig prosess. Du må også noen ganger tenke fra den andres perspektiv; deres "misforståelse" er noen ganger ikke med vilje. For eksempel, hvis mannen din kommer hjem fra jobb uten å si et ord, er det kanskje ikke fordi han ikke vil snakke med deg, men fordi han er så sliten at han knapt har krefter til å snakke. Hvis kona di maser om at du ikke rydder opp, er det kanskje ikke fordi hun vil krangle med deg, men fordi hun er allergisk mot rotete omgivelser. Hvis du observerer mer og tester mer, vil du gradvis kunne forstå den andres "bruksanvisning", og da vil gjensidig forståelse gjøre ekteskapet mye mer harmonisk.

La meg gi et morsomt eksempel; jeg har en venn som har vært gift i fem år, og kona hans klager alltid over at han ikke er romantisk. Han sa: "Hvordan kan jeg ikke være romantisk? Jeg tar deg med på kino hver uke!" Resultatet var at kona hans rullet med øynene: "Er det å gå på kino? Du går jo for å sove!" Senere, etter å ha tenkt seg om, bestemte han seg for å endre seg. Han kjøpte en bukett blomster og ga dem til kona som om han ga henne en skatt, men kona så mistenksomt på ham: "Hva har du gjort? Har du gjort noe galt bak ryggen min?" Han var nær ved å besvime av sinne. Hva lærer vi av dette? Handling er bra, men det må være med riktig "bruksanvisning", ellers vil den andre fortsatt misforstå.

Så, i ekteskapet er det ingen som naturlig forstår deg, men du kan bruke handlinger for å trene den andre til å bli en "etter hvert forstående" ekspert. Ikke vær redd for å være plagsom, og ikke vær redd for å se dum ut; mellom ektefeller må man være litt tykkhudet og ha et aktivt sinn for at livet skal gå videre. Tenk på de gamle ektefellene som har vært gift i flere tiår; de har også hatt sine opp- og nedturer. De kranglet kanskje også om "hvorfor forstår du meg ikke", men til slutt lærte de å kommunisere gjennom handling. Se nå, hvor harmonisk det er; bestefar lager mat mens bestemor vasker opp, og de trenger ikke engang å utveksle blikk, de samarbeider perfekt.

Til slutt, la meg dele et lite tips kalt "følelsesvarsling". For eksempel, hvis du har en dårlig dag, ikke hold det inne, og ikke forvent at den andre skal oppdage det selv. Du kan åpent si: "I dag har jeg bare 30% humør, så jeg kan bli sint, så vær forsiktig." Fordelen med denne metoden er at den gir den andre en mental forberedelse, og unngår at de går inn i en minefelt uten å vite det. Den andre kan kanskje si med et smil: "Da må jeg passe meg!" Men i virkeligheten begynner de allerede å tenke: "Hmm, hun er i dårlig humør, jeg må trøste henne." Er ikke det målet?

Ekteskap er, enkelt sagt, en langvarig "gjensidig treningskonkurranse". Du trener ham, han trener deg, og etter hvert forstår dere hverandre. Ikke alltid tenk "hvorfor forstår han meg ikke", men tenk "hvordan kan jeg få ham til å forstå meg". Bruk litt humor, litt kløkt, og litt tålmodighet, så vil du en dag oppdage at den andre ikke bare forstår deg, men også vil være ivrig etter å forstå deg. På den tiden kan du stolt si: "Se, denne personen er jeg som har trent opp!" Når det gjelder prosessen, ja, det er slitsomt, men det er også mye moro, for hvem liker ikke å se sitt eget "verk" bli smartere for hver dag som går?