På en sommerkveld i pauserommet, surrer kaffemaskinen svakt, og Xiaomeng stirrer på melkeskummet som beveger seg i koppen, mens hun fortsatt hører Aying klage med gråten i stemmen: "Hvordan kan hun legge hele skylden for lekkasjen av prosjektplanen på meg?" Tre timer tidligere hadde Xiaoqian nettopp mistet mappen sin i trappen: "Aying utnytter sitt gode forhold til sjefen for å ta æren, jeg tok feil av henne!" Utenfor glassveggen ble kvelden mørkere, og Xiaomeng knuste den tredje sukkerbiten i rødteen. Etter fem år i jobben har hun sett for mange kontorintriger, men hun hadde aldri forestilt seg at de to beste vennene ville bryte med hverandre. Xiaoqian var krigskameraten som holdt henne med selskap til klokken tre om natten for å endre PPT-en, og Aying var den som tok seg av katten hennes mens hun var på forretningsreise. I dette øyeblikket sendte begge to en WeChat-melding samtidig: "Skal vi gå hjem sammen etter jobb?"

Under det varme gule lyset i nærbutikken kjøpte Xiaomeng tre porsjoner med oden, og dampen fra den varme suppen gjorde linsene uklare. På benken satt Xiaoqian og Aying i hver sin ende, med et tomt rom imellom dem som en grense mellom Chu og Han. "Visste du at hun med vilje mistet min USB-minnepinne forrige uke?" Xiaoqian hevet plutselig stemmen, og bambuspinnen stakk gjennom fiske-tofuen, og suppen sprutet på Aying sin dress. Aying lo kaldt: "Hvem endret fordelingen av prosjektbonusene sist?" Xiaomeng stoppet opp med hånden som trakk ut servietter — hun hadde faktisk sett Xiaoqian i finansrommet sent på kvelden forrige uke. Hun husket ordene fra psykologiprofessoren: "Når nære relasjoner kollapser, vil folk instinktivt lete etter ankerpunkter." Nå hadde hun blitt et flytende stykke tre som to synkende skip kjempet om.

Sladrene i pauserommet er mer presise enn morgenmøtene. Den tredje dagen hørte Xiaomeng de nye praktikantene diskutere i utskriftsrommet: "Jeg har hørt at Xiaoqian planlegger å bytte jobb for å skade Aying." På papirrestene som ble spist av makulatoren, var det tydelig en kundeliste som Aying hadde ansvar for. Mobilen vibrerte, og to meldinger dukket opp samtidig. Xiaoqian sendte et skjermbilde av en hodejegerinvitasjon: "Det er ikke verdt å bli i et sånt elendig selskap!" Aying videresendte en avdelingsflyttingsmelding: "Noen har rapportert meg til HR angående fraværsproblemer." Xiaomeng snudde mobilen opp ned på bordet, og papiret som kom ut av skriveren var fortsatt varmt. Hun åpnet datamaskinen og opprettet to mapper, kalt "Xiaoqians perspektiv" og "Aying sin uttalelse", og begynte å kategorisere chatlogger og e-postskjermbilder.

Teambyggingsdagen ble rammet av kraftig regn, og tretti personer ble fanget i festlokalet. Xiaomeng fant frem boken "Ikke-voldelig kommunikasjon" fra vesken, og bokmerket var plassert i kapitlet "Hvordan løse gruppekonflikter". I KTV-rommet, da Aying sang "Senere" og ble følelsesmessig, avbrøt Xiaoqian plutselig: "Kan du slutte å spille offer hver dag?" Xiaomeng trykket på pauseknappen, og prosjektorens blå lys reflekterte mot de fuktige vinduene. "Husker du da vi tre opptrådte med 'Bankrupt Sisters' på årsmøtet? Mikrofonen var ødelagt, og det var Aying som improviserte for å redde situasjonen, mens Xiaoqian tok av seg øredobbene som rekvisitter." Hun dyttet mobilgalleriet sitt til midten av bordet, og i et bilde fra 2018 smilte tre ansikter under morsomme kaninører.

På kvartalsrapportmøtet la Xiaomeng det felles forslaget foran direktøren. Navnene i forslaget var listet opp side om side, med vedlegg som inneholdt USB-gjenopprettingslogger og fraværssystemlogger. Etter møtet blokkerte Xiaoqian henne i branntrappen: "Faktisk, den dagen regnet det... Takk for at du ikke avslørte at jeg gjorde fraværsmaskinen våt." Da Aying rakte henne en kopp kaffe, sa hun lavt: "Når det gjelder kundelisten, burde jeg ha spurt deg direkte tidligere." Den første snøen i desember dekket terrassen, og Xiaomeng så på den nye smarte kaffemaskinen i pauserommet og tenkte på den ettermiddagen fylt med melkeskum. Nå forsto hun at ekte nøytralitet ikke er å være en vippende balanse, men å bli et stabilt støttepunkt — når Xiaoqian og Aying synger "En som sommer, en som høst" på nyttårsfesten, hever hun mobilen for å filme, og kameraet fanger tre ansikter som ikke lenger er unge, men mer rolige.

Byen som har blitt vasket av kraftig regn, virker alltid ekstra klar, som om relasjoner som har blitt vasket med tårer, avslører sin opprinnelige tekstur. I Xiaomengs skuff ligger det alltid to notatbøker, en som noterer "Xiaoqian sier at Aying alltid overdriver bidragene i ukesrapportene", og en annen som skriver "Aying oppdaget at Xiaoqian har kontaktet kundene hennes privat." Men hun har aldri latt noen av dem vises alene på skrivebordet, akkurat som hun aldri ville bruke noen av partenes ord for å sette sammen en såkalt sannhet. Når mikrobølgeovnen i pauserommet begynner å pipe, tenker hun ofte på morens ord: "For å unngå å søle suppen, må hånden som bærer skålen være rett."

Senere, når nye ansatte spør henne hvordan de skal håndtere kollegiale konflikter, gir hun alltid en pakke sukkerbiter: "Først, legg tre søte biter i din egen te, så har du tålmodighet til å høre på klagene." Kveldslyset utenfor glassveggen faller fortsatt hver dag, men det er ikke lenger tomme plasser på benken. Xiaoqian og Aying avtaler fortsatt ikke lunsj, men gir hverandre likes for arbeidsoppdateringene i avdelingschatten. Xiaomeng har byttet skjermsparer til et bilde av de tre da de begynte i jobben, med en liten tekst under: "La blomsten bli en blomst, la treet bli et tre."