Kong Louis 14, solkongen, som regjerte over en mektig nasjon, var ekstremt lat til å bade. Historien om kongen som elsket dufter, men hatet vann, har blitt en legende som er både humoristisk og utrolig, men helt sann. Kong Louis 14, med sitt krøllete parykk og brokade-kappe brodert med gulltråd, fremsto alltid som et symbol på perfeksjon.

Men hva er sannheten? Historikere har notert at han bare badet noen få ganger i løpet av sine mer enn 70 år på tronen, og hver gang var det en kamp. Han fant alle mulige unnskyldninger for å unngå å bade, som at vannet gjorde ham kald. Han ble irritert når hoffmennene foreslo at han skulle suge seg i et badekar fylt med roser. Det sies at han var så redd for å bade at han sa at det ville gjøre ham syk. Dette var en vanlig oppfatning på den tiden, da medisinen mente at vann kunne bringe sykdom inn i kroppen. Og ikke bare kong Louis 14, mange konger, mange prinsesser, mange dronninger i Europa, og mange adelsmenn i Europa på den tiden var også veldig late til å bade.

I stedet valgte kong Louis en veldig merkelig måte å rense kroppen på, nemlig å tørke seg med kluter dyppet i vin eller spraye parfyme slik at hele rommet var fylt med lukt. Slottet Versailles, selv om det var storslått, må sies å ha vært veldig illeluktende. Hundrevis av adelsmenn og tjenere trengte seg inn i de trange korridorene, ingen badet regelmessig. Hvis kongen var slik, hvordan kunne folk bade regelmessig? Trappen var full av søppel og lukt fra kroppene, fra rester av mat, til og med fra avfall, fordi ordentlige toaletter nesten ikke eksisterte, noe som gjorde luften i slottet veldig stinkende. Kongen beordret tjenere til å spraye parfyme over hele slottet, fra gardinene til teppene. Han selv brukte hver dag mange flasker parfyme laget av jasmin, lavendel og forskjellige blomster.

Han mente at hvis han ikke kunne bade, måtte hele verden lukte godt. Men kong Louis' manglende renhet stoppet ikke bare ved å være lat til å bade. Hans undertøy, selv om det var laget av førsteklasses silke, ble sjelden vasket. Tjenerne sa at de luktet så ille at de måtte byttes ut kontinuerlig, og hver gang de ble byttet, måtte de spraye mer parfyme for å dekke over lukten. Hans parykk, som var uunnværlig for å vise makt, var en bakteriehule under det krøllete håret, med lukt, skitt og til og med lus. Men kong Louis brydde seg ikke. Han trengte bare duft. Han hadde et parfyme-team. Det var mestere i parfymeblanding. De var alltid på vakt. De jobbet dag og natt, testet hundrevis av oppskrifter for å lage de mest unike duftene som fikk ham til å føle seg som den mest velduftende kongen i verden.

En gang under en audiens med utenlandske ambassadører, spredte en merkelig lukt seg i tronrommet. Ambassadørene, selv om de prøvde å opprettholde høfligheten, begynte å dekke nesen. Kong Louis innså problemet uten å bli flau. Han kalte straks på en tjener og ba om å få den nyeste parfymen, og beordret den sprøytet over hele rommet. Dette var duften av kongemakt. Han lo høyt, noe som fikk hele hoffet til å le med ham. Men bak smilet visste han at det var på tide å gjøre noe større.

Hvis både Versailles og hele Frankrike luktet som ham, var den eneste måten å gjøre duften til et symbol for hele Frankrike. Kong Louis beordret utvidelse av blomsterfeltene i Valensole, hvor klimaet og jorden var perfekte for jasmin, lavendel og roser. Han investerte i å bygge parfymerier, og inviterte de beste håndverkerne for å lage parfyme. Han organiserte også konkurranser for parfymeblanding, hvor vinneren fikk rikelig med belønning. Han ønsket at Frankrike ikke bare skulle være sterkt, men også velduftende.

Resultatet var de første parfymeflaskene med fransk merkevare, ikke bare for konger, men også for adelen, og senere for hele Europa. Parfyme ble en luksusvare, et symbol på raffinement, og viktigst av alt, en måte for folk å glemme å bade. Folk begynte også å etterligne kongen. Fra Paris til provinsene sprøytet folk parfyme i stedet for å vaske seg. Parfymebutikker dukket opp overalt, og parfymeproduksjon ble en populær yrke. Kong Louis var fortsatt lat til å bade, men han la grunnlaget for en industri med historie i Frankrike. Han var stolt over å se utenlandske ambassadører forlate Versailles med parfymeflasker som gaver, og den franske duften spredte seg over hele verden.

Men i virkeligheten var han ikke den første som brukte parfyme.

Faktisk har parfyme blitt brukt i tusenvis av år. Da forskere oppdaget spor av hieroglyfer i gamle graver, fant arkeologene ut at egypterne og mesopotamierne hadde brukt parfyme for over 3000 år siden. De egyptiske prestene ble ansett som oppfinnerne av parfyme, da de brukte duftende harpiks fra planter til religiøse formål. De trodde at dufter ville hjelpe til med å knytte menneskeheten til gudene, og at jorden ville bli bedre beskyttet av gudene når den luktet godt.

De gamle grekerne antas å være de første som laget parfyme for mennesker ved å kombinere behagelige dufter fra planter med harpiks og olje. Grekerne utviklet en metode for å massere med duftolje, som deretter ble et daglig produkt som i dag. Som nevnt i middelalderen, var parfyme alltid et bevis på rikdom og makt, spesielt for den franske kongen, kong Louis 14. Og senere var det nettopp Frankrike som var det ledende landet i produksjonen av parfyme med maskiner og i serie under den industrielle revolusjonen. Frankrike har lenge vært ansett som hovedstaden for parfyme i verden, stedet hvor de prestisjetunge merkene har sin opprinnelse. Fransk parfyme har en historie som strekker seg over århundrer, som begynner fra middelalderen.

På 1100-tallet brukte munkene i klostrene i Frankrike destillasjonsteknikker for å lage essensielle oljer fra urter, hovedsakelig for medisinske formål. Disse duftende væskene ble brukt til å kurere sykdommer eller rense luften i palassene, hvor sanitære forhold var svært begrensede. Over tid ble disse duftene gradvis et symbol på raffinement og luksus. Etter kong Louis' tid og helt til det 19. århundre, markerte det 19. århundre fødselen av de mest kjente parfymemerkene i Frankrike. Og vet du hvilke merker det er?

Den første moderne parfymen ble lansert i 1882. Dette var et viktig vendepunkt som banet vei for den moderne parfymeindustrien. Det var en parfyme som kombinerte både naturlige essensielle oljer og syntetiske forbindelser. Grasse, en liten by som spilte en sentral rolle i utviklingen av den franske parfymeindustrien, med sitt middelhavsklima og mineralrike jord, var det ideelle stedet for å dyrke dyre blomster som centifolia-rosen, også kjent som mai-rosen, jasmin og liljer. Disse blomstene er hovedkomponentene i luksuriøse parfymer. Her ble teknikkene for å ekstrahere essensielle oljer perfeksjonert gjennom århundrene.

Den tradisjonelle metoden, selv om den er tidkrevende og arbeidskrevende, brukes fortsatt for noen sensitive blomster som jasmin. I tillegg bruker fabrikkene i Grasse også dampdestillasjon og løsemidlekstraksjon for å oppnå høykvalitets essensielle oljer. For eksempel, for å produsere 1 kg jasminolje, trengs omtrent 8 millioner jasminblomster, noe som tilsvarer å plukke omtrent ti tusen blomster per time i høstsesongen. Dette forklarer hvorfor luksusparfymer har så høy pris. Grasse er ikke bare et produksjonssted, men også et senter for opplæring av duftmestere. En parfymeblander trenger omtrent 7 til 10 års opplæring for å oppnå ekspertise, og det er bare omtrent 500 slike personer i verden, hvorav de fleste er franske.

Fransk parfyme er ikke bare et produkt, men også et kunstverk.

Parfymeblandere, også kjent som duftskapere, sammenlignes med komponister som lager duftsymfonier med tre hovednoter: toppnoter, hjertenoter og basenoter. Parfymeproduksjonsteknikken fra Grasse har blitt anerkjent av UNESCO som en immateriell kulturarv, som bekrefter denne byens unike rolle i den globale parfymeverdenen. En parfymeflaske kan inneholde fra 50 til 300 forskjellige ingredienser, inkludert naturlige essensielle oljer som rose, sandeltre og forskjellige syntetiske forbindelser som brukes i parfymeflasker.

Parfymeblandere må ha evnen til å gjenkjenne tusenvis av forskjellige dufter og kombinere dem harmonisk. De trenger ikke bare en sensitiv nese med god luktesans, men også kreativitet og omfattende kjemisk kunnskap. De jobber i moderne laboratorier, hvor tusenvis av flasker med essensielle oljer lagres under strengt kontrollerte forhold. En parfymeblander kan gjenkjenne mer enn 3000 forskjellige dufter, mens en vanlig persons luktesans bare kan skille mellom omtrent 1000 dufter. Fransk parfyme er dyr fordi den markedsføres som et symbol på luksus. Reklamekampanjer bruker ofte bilder av kjente stjerner. Hvert år bidrar parfymeindustrien med over 25 milliarder euro til den franske økonomien, og skaper arbeidsplasser for titusenvis av mennesker, fra blomsterbønder til parfymeblandere.

Under den andre verdenskrig ble fransk parfyme kjøpt i store mengder av amerikanerne i Paris for å ta med seg hjem, noe som bidro til å gjøre navnet kjent globalt. Slik ble Frankrike berømt for parfyme takket være den perfekte kombinasjonen av historien om parfymeblanding og høykvalitets ingredienser. Men få vet at fra det illeluktende Versailles-slottet til de luksuriøse butikkene på Champs-Élysées, har fransk parfyme gjennomgått en lang reise.