“Bang!” Det var erklæringen som kom fra glassflasken med brus da den ble åpnet, sprø som om noen hadde ringt inn ungdommen i en bakgate på ettermiddagen. Boblene sprutet i flasken, som om de ikke kunne vente med å komme ut og fortelle historier. Den lyden, med et snev av opprør, med et snev av forventning, som hver ungdoms hemmelighet som ligger gjemt i hjertet, bobler opp, umulig å skjule. Som barn følte jeg alltid at dette "bang" var et magisk trylleord som kunne forvandle en vanlig ettermiddag til et eventyr. Når brusflasken ble åpnet, virket det som om solen skinte litt sterkere, og luften var fylt med en søt fruktduft, selv naboens radio sang mer energisk.

Brus, det er ikke bare en drikk, det er ungdommens standardutstyr, det er hukommelsens bryter. Har du noen gang opplevd, en ettermiddag, å åpne en brusflaske, og det "bang" plutselig trekker deg tilbake til et bestemt øyeblikk? Kanskje det er en svett sommerdag ved lekeplassen, kanskje det er en lat skumring på balkongen, kanskje det er i klasserommet der man hemmelig drikker i friminuttet. De bildene, med smaken av brus, er søte nok til å få deg til å le litt, men også til å sukke litt. Kom igjen, bli med meg, åpne tre flasker brus, gå inn i tre scener, og hør hvordan ungdommen bobler.

Skolefriminutt: Brus er stjålet lykke

La oss begynne med skolen, det er brusens hovedarena. I ungdomsskolen var ti minutter i friminuttet mer verdifulle enn gull. Når klokken ringte, var klasserommet som en eksplosjon, guttene stormet mot kiosken, mens jentene hvisket om sladder på plassene sine, og delte en slurk av brusen de hadde stjålet hjemmefra. Den gangen var brus for det meste i glassflasker, tunge og solide, og ga en følelse av trygghet når man holdt dem. Jeg husker at min sidemann, lille Fetter, var spesielt flink til å gjøre småting under lærerens nesetipp. En gang tok han ut en flaske appelsinbrus fra sekken, mystisk puttet den under pulten, og blunket til meg: “Hei, tør du ta en slurk?”

Selvfølgelig tør jeg! Det var jo ungdommens obligatoriske kurs! Vi to, som tyver, bøyde hodet, latet som vi bladde i bøkene, mens vi i hemmelighet stakk sugerøret inn i flasken og tok vekselvis slurker. Boblene sprutet på tungen, søte nok til å være litt kvalmende, kalde nok til å stikke, som en liten seier som snikende brøt inn i et forbudt område. I det øyeblikket knirket matematikklærerens kritt på tavlen, og cicadaene utenfor sang for fullt, mens vi to, oppslukt i brusens søte intriger, følte oss som 007.

En gang ble lille Fetter så overmodig, han drakk for mye brus og begynte å hoste, nesten velte flasken. Læreren snudde seg, blikket som en søkelys feide over klassen, og jeg stappet raskt flasken inn i skuffen, og latet som jeg var uskyldig. Resultatet var at lille Fetter fortsatt var sta, rød i ansiktet, og sa: “Jeg... jeg har kløe i halsen!” Hele klassen brøt ut i latter, læreren ristet oppgitt på hodet, antagelig tenkte han: Denne gjengen med småtroll, hva finner de på nå? I det øyeblikket var brus ikke bare en drikk, men også vår lille opprørske erklæring, som beviste at vi kunne stjele litt glede i sprekken mellom lærebøker og eksamener.

Balkongskumring: Brus er tiden som senker seg

La oss snakke om balkongen, det er et perfekt sted for brus. I videregående bodde jeg i fjerde etasje i en gammel bygning, balkongen var liten, fylt med blomster og planter som mamma hadde dyrket, samt skoleuniformer som hang til tørk. Hver helg ved skumringstid likte jeg å ta en stol, sette meg på balkongen, åpne en flaske brus, og se på himmelen som ble farget oransje av solnedgangen. Den gangen føltes brus som en pauseknapp for meg, som kunne få tiden til å gå saktere, selv om det bare var i ti minutter.

Jeg husker en kveld, etter å ha feilet på midtsemesterprøven, var humøret mitt like mørkt som en stormsky. Foreldrene mine var ikke hjemme, jeg krøp sammen på balkongen og åpnet en flaske sitronbrus. Det "bang" som kom, føltes som om det sprengte ut all den innestengte luften i hjertet mitt. Boblene danset i koppen, smaken av sitron blandet seg med luften, jeg tok en stor slurk, og hele meg ble våken. Damen i kiosken nedenfor ropte: “Vannmelon er billig!” Barnet ved siden av jaget en feit katt i hagen, og i det fjerne kom duften av noen som stekte mat. I det øyeblikket tenkte jeg plutselig, hva betyr eksamen, livet er ikke bare denne flasken med brus? Litt surt, litt søtt, og før du vet ordet av det, er det over.

Noen ganger inviterte jeg bestevennen min, A-Zhe, til å drikke brus på balkongen. Vi satt og knasket på leksene, mens vi brukte brusflaskene som mikrofoner, og latet som vi var rockestjerner, og skrek ut noen falske sanger. A-Zhe elsket lychee-brus, og etter å ha drukket, måtte han alltid slippe en høy rap, og sa stolt: “Dette er ekte mannfolk!” Jeg lo så mye at jeg nesten sprutet ut brusen, og sa til ham: “Det er som stinkende sokker med lychee-smak!” De skumringene, brus fulgte oss fra lekser til drømmer, fra jenter vi likte til universets ende. Flasken var tom, natten var dyp, men den søte følelsen virket som om den for alltid ble igjen på balkongen.

Basketballbane: Brus er trofeet etter svette

Til slutt, la oss snakke om basketballbanen, det er brusens mest strålende scene. I tredje klasse på ungdomsskolen ble jeg besatt av å spille basketball, selv om ferdighetene mine var så dårlige at det var latterlig, men hver gang jeg traff et skudd, følte jeg meg som Jordan. Sommerens basketballbane var varm som en dampboks, etter å ha løpt noen runder var T-skjorten så våt at man kunne vri ut vann. Når kampen var over, stormet alle mot boden på siden av banen for å kjøpe brus. I det øyeblikket var lyden av å åpne flasken “bang” mer energisk enn jubelen for å score.

Jeg husker en gang vi spilte mot klassen ved siden av, og vi tapte så stygt at alle var nedslåtte. Kaptein Wang var imidlertid ikke fornøyd, han tok ut en kasse med brus fra sekken og sa stolt: “Hva så om vi tapte, la oss drikke og kjempe igjen!” Han delte flaskene med alle, og den kalde brusen sprøytet i munnen, boblene sprøytet som fyrverkeri, kalde nok til å gi en deilig følelse fra halsen til tærne. Vi satt på kanten av banen, drakk brus, kritiserte hverandres “snyte-taktikker”, og skrøt av at vi neste gang skulle slå dem. Den søte smaken av brus blandet seg med den salte smaken av svette, merkelig harmonisk, som om den fortalte oss: Ungdom, tapte vi, så tapte vi, ta en slurk brus, så kan vi komme tilbake.

En gang spilte jeg en en-mot-en mot Wang, med en flaske brus som innsats. Den dagen hadde jeg utrolig flaks, og klarte å score tre mål, noe som gjorde Wang rasende, og han ropte: “Har du jukset?” Til slutt gikk han motvillig for å kjøpe en flaske druebrus, og kastet den til meg mens han later som han var likegyldig: “Drikk, du er flink.” Jeg åpnet flasken, helte en stor slurk, boblene skinte i solnedgangen, som om de ga min lille seier et lag med gull. Den flasken med brus var mer verdifull enn noen trofé.

Brusen bobler fortsatt, ungdommen tar aldri slutt

Brus er fantastisk fordi den alltid kan vekke noe. Spenningen ved å stjele drikke på skolen, den avslappende følelsen på balkongen, den friske følelsen på basketballbanen, hver flaske brus er som en liten tidskapsel, fylt med øyeblikk som aldri kan gjentas. Når du åpner flasken, bobler boblene opp, som om ungdommen hvisker: “Hei, ikke glem den gangen du lo så dumt, og levde så intenst.”

Nå som jeg er voksen, står det mer kaffe og mineralvann på bordet, men av og til når jeg går forbi kiosken og ser glassflaskene med brus på hyllen, stopper jeg fortsatt opp, kjøper en flaske, åpner lokket, og hører det velkjente “bang”. I det øyeblikket ser det ut som tiden går bakover, og jeg blir igjen den ungdommen som smilte i smug under pulten, den naive som blåste i kveldsvinden på balkongen, den sta gutten som ropte “en runde til” på basketballbanen. Smaken av brus har ikke endret seg, boblene danser fortsatt, og ungdommens skygge er fortsatt i et hjørne, bobler stille opp.

Så neste gang du går forbi kiosken, ta gjerne en flaske brus, åpne den, og hør det “bang”. Kanskje vil du også høre din egen ungdom, som bobler og hilser på deg.