Sommernattens plass, folkemengden er livlig, svetten damper, og glitteret blinker. Fangjie står i fronten, med en stolt holdning, snur seg og hever armen, og får straks folkemengden til å juble. Jeg har også vært betatt av dette, og følt at det er den vakreste dansen i verden, kjernen av alles oppmerksomhet, den mest strålende perlen i kunstens tempel. Den gang visste jeg ikke at den glitrende dansen bare var et glimt utenfor døren, og at jeg, med terskelen imellom, feilaktig tok vanlig fyrverkeri for strålende stjerner.

Senere trådte jeg inn i dansestudioet, og under lærerens strenge veiledning, prøvde jeg for første gang klønete å stå på tå, som et nyfødt dyr som forsiktig utforsker en ukjent verden. Jeg innså at en tilsynelatende lett rotasjon faktisk krever at anklene strammes som en buestreng, at tærne bærer hele kroppens vekt, mens kjernemuskulaturen må være like stabil som en klippe. Hver bevegelse er som et presisjonsinstrument, sammensatt av utallige små deler som skulderblad som synker, ribbein som heves, og haleben som trekkes inn. Disse små og kjedelige "veiene", som stjernelys i natten, former stille blikket mitt på nytt.

Når jeg igjen ser på plassen, er Fangjies figur fortsatt smidig. Men øynene mine kan ikke lenger bli blendet av den overfladiske livligheten - jeg ser de stive kantene mellom bevegelsene, ser den slappe kraften, ser tyngdepunktet som vakler under rotasjonen. Den gang så blendende "vakre" fremstår nå som grov sand og stein på stranden etter at tidevannet har trukket seg tilbake, og viser sitt sanne ansikt som ikke har blitt polert av profesjonelle veier.

Ikke ulikt, er det samme i vokalens verden. En gang sang en venn høyt på en samling, og den høye, klare stemmen fikk meg til å bli imponert, og jeg trodde det var himmelsk musikk. Inntil jeg selv i vokalundervisningen ble berørt av lærerens fingertupp som lett berørte strupehodet, og gjentatte ganger ble korrigert i hvordan pusten skulle synke ned i dantian, hvordan strupehodet skulle synke naturlig som en lydig anker, og hvordan stemmen skulle flyte naturlig som en bekk, i stedet for å skrike med rå kraft. Læreren understreket gjentatte ganger: "Strupehodet må være som en stein som synker til bunnen av vannet, da kan stemmen være fyldig og klar, ellers vil det bare være som vinden som passerer tørre grener, skarp og uten glans."

Når ørene mine blir stille polert av disse veiene, og jeg hører vennens sang igjen, fanger jeg straks opp de uunngåelige feilene i stemmen - strupehodet heves desperat, pusten kolliderer og gnisser som et fanget dyr i halsen, og den opprinnelig beundrede "høye" tonen, når den blir avdekket, viser seg å være tynn og skarp, som grus som skraper mot glass.

Det viser seg at kunstens skjønnhet aldri er en tilfeldig flyt av medfødt intuisjon, men krever de profesjonelle veiene som nøkkelen til avkoding. De som står utenfor ser bare på overflaten, det de ser er bare flyktige glimt; bare de som trår inn gjennom døren, kan forstå de skjulte hemmelighetene. Å forstå veiene, er å vite at det som ser tilfeldig ut, bak en penselstrøk, er tiår med presis kontroll over blekkets tykkelse og fuktighet; under et strålende musikkstykke, skjuler det seg en nøyaktig konstruksjon av harmoni og kontrapunkt som en bygning. Veiene er ikke lenker, men den eneste nøkkelen til å åpne kunstens mystiske tempel. De lar oss trenge gjennom tåken av overfladiskhet, og berøre den strenge strukturen og den glitrende teknikken dypt i verket.

Dette er ikke en oppfordring til å se ned på alt med profesjonell arroganse. Kunstens vitalitet spirer ofte fra den enkle jorden, og den lidenskapen fra plasse dansen og den oppriktige sangen på samlinger har sin egen frodige livskraft og ekte påvirkning. Men veiene gir en evne til å trenge gjennom overflaten og nå essensen. De lar deg forstå hvorfor noen verk kan krysse tidens elv og bli mer strålende, mens noen støy til slutt vil forsvinne som bobler. Veiene er en viktig målestokk for å skille mellom flyktige fyrverkeri og ekte kunststjerner.

Disse veiene er også en tunnel som åpner opp den dype kløften mellom betraktere og skapere. Når du kan se balansen mellom kraft og skjønnhet fra danserens stramme fotbue, og høre følelsenes strøm fra sangerens pust, er du ikke lenger en tilskuer som ser på fra avstand, men en som kan resonere med skaperens ånd. Disse veiene er ikke ment å gjøre kunsten utilgjengelig for de få, men gir folk en stige, slik at de kan klatre opp og oppleve kunstens mer vidstrakte og storslåtte landskap.

Derfor, når vi igjen står overfor kunsten, enten det er dans, sang, kalligrafi eller teater, bør vi bære en følelse av respekt og nysgjerrighet for "veiene". Bare ved tålmodig å utforske veienes tekstur og skjelett, kan vårt estetiske blikk virkelig bli polert. Den døren avviser aldri noen som banker på.

Bak døren er det ingen illusoriske applaus, men kunstens egen ekko som kan ryste sjelen.