Den kvelden blinket neonlysene i rommet, og lyden fra høyttalerne buldret. Hun kom først med en følelse av lettelse etter lang tid, for det var opprinnelig avtalt at det bare skulle være noen gamle venner som kjente hverandre godt, som skulle samles for å synge noen gamle hits og ha det moro uten bekymringer. Men da døren åpnet seg, sto det plutselig flere fremmede ansikter foran henne. Vennene introduserte entusiastisk: "Disse er nye bekjentskaper!" Hun følte et stikk i hjertet, som om den lenge ventede teplaten plutselig ble blandet med brennevin, og smaken endret seg helt. Da hun skulle velge sang, var hun tilbakeholden og lot andre ta initiativet, og når hun sang, holdt hun bevisst volumet nede. Lysten til å chatte ble som om den ble trukket bort. Den kvelden, til tross for de blendende lysene, følte hun seg bare utmattet, som om hun hadde snublet inn i en støyende, fremmed fest.

Etter hvert som man blir eldre, ser det ut til at appetitten for sosiale sammenkomster også endrer seg stille. Når vi har gått gjennom halvparten av livets stormer, innser vi at grensene for slike kretser ikke er blitt smalere på grunn av kulde, men er blitt filtrert av tidens gang, og vi forstår bedre hvordan vi skal verdsette vår begrensede energi ved å investere den i de som virkelig gir oss en følelse av "komfort" — å være sammen med gamle venner er som å ta på seg et gammelt plagg, avslappet og behagelig, uten å måtte anstrenge seg for å opprettholde en anspent sosial fasade.

Når man når middelalderen, sprudler ikke energikilden lenger som før. Den livlige energien som tidligere kunne navigere gjennom flere sosiale sammenkomster, er nå som vårvann som trekker seg tilbake, og etterlater bare en klar følelse av verdsettelse. Et nostalgisk middagsselskap, nøye organisert av gamle klassekamerater, skulle være en mulighet til å gjenoppleve ungdommens minner. Hvem skulle tro at to fremmede, venners venner, plutselig blandet seg inn, og de var der for å selge et helseprodukt. Dermed ble samtalen brått snudd, den varme strømmen av minner ble brutalt avbrutt, og hun ble tvunget til å lytte til en lang introduksjon. Da kvelden var over, følte hun bare en utmattelse fra det som føltes som bortkastet tid. Energi er verdifullt og tåler ikke unødvendig sløsing; det som tidligere var lett å håndtere av støy og overfladiskhet, har nå blitt en tung byrde for sjelen. Vi lærer å være som gartnere som beskjærer planter, og aktivt kutter bort de grenene som tapper oss for energi, bare for å la livets stamme ta imot mer sollys og regn.

Sosiale formål har også blitt klarere med årene. Som unge var det å knytte bånd for å bygge broer og utforske uendelige muligheter; men etter middelalderen lengter vi mer etter å møte sjeler som virkelig kan gå ved vår side og forstå hverandre. En gang planla en gammel venn en kort reise, og alle hadde allerede en gjensidig forståelse av ruten og tempoet, og så frem til den kjente lettelsen. Men før avreise ble det plutselig sagt at to nye venner måtte bli med, med begrunnelsen "jo flere, jo bedre". Under reisen ble rytmen forstyrret, interessene var forskjellige, og noen dype samtaler som hun hadde ønsket, ble avbrutt av frykt for å være ukjent. Da hun kom hjem fra reisen, følte hun seg mer sliten enn etter en arbeidsdag — når sosialisering bare handler om å søke støy og livlighet, er det som å drikke et glass smakløs vann, som ikke kan slukke sjelens tørst. Mr. Qian Zhongshu sa en gang: "Det som er utenfor døren, er ikke min velstand." Denne velstanden refererer ikke til materielle ting, men til et støyende og overfladisk sosialt miljø. Den virkelige følelsen av tilhørighet kan kun finnes i intime samtaler med noen få nære venner.

Og vi må ikke glemme den informasjonseksplosjonen vi lever i, med de allestedsnærværende "venner på nettet". Meldinger fra ulike grupper strømmer inn som tidevann, og i begynnelsen kunne man fortsatt anstrenge seg for å følge med; men etter hvert ble det mer og mer overveldende, og fingeren sveipet over skjermen, med blikket fylt av flyktige inntrykk. Til slutt, en dag, trakk hun seg stille ut av de gruppene hun aldri deltok i, og blokkerte irrelevante varsler — i det øyeblikket føltes det som om hun hadde kvittet seg med en usynlig byrde, og sjelens rom ble igjen friskt og åpent. Å slette er en stille erklæring, som kunngjør at hun ikke lenger vil la seg fange av unødvendig støy, men velger å gjenhøre sin egen stemme i forenklingen av livet.

Derfor er denne "innskrenkningen" ikke ensomhet, men et modent "valg". Det er en aktiv søken etter den livsopplevelsen av "komfort". Som Su Dongpo og Zhang Huaimin som om natten besøker Cheng Tian-tempelet, med måneskinnet som vann og skygger av bambus og grantrær som beveger seg, er den gjensidige forståelsen og gleden av "bare få ledige mennesker som oss to" en skatt som ikke kan byttes mot noe støyende miljø. Vi avviser ikke verden, men lar ikke verden lett definere oss — vi velger aktivt å finne et hjørne der sjelen kan utfolde seg, og dele de stille rytmene i sjelen med de som forstår oss.

Så, etter middelalderen, er sosiale kretser en kunstnerisk reduksjon. Fjerne det overfladiske, fjerne støyen, fjerne de grenene som tapper oss for energi, og det som er igjen, er et klart rom der sjelen kan puste fritt. Å velge "komfortable" mennesker er sjelens stille tilflukt i en støyende verden. Den forenklede kretsen er ikke øde, men er livets mest avslappede blomst som blomstrer etter å ha kvittet seg med det unødvendige — den lar oss dele den rike og langvarige vinen av tid med de som virkelig betyr noe for oss.

Etter hvert som årene går, er det en livsvisdom å aktivt forenkle sosiale kretser og knytte dype bånd med de som gir oss komfort.