17. juni 2025 publiserte People's Daily en kommentar med tittelen "Forbud mot ulovlig spising og drikking, ikke at all spising og drikking er ulovlig", som ga en grundig analyse av avvikene som har oppstått i implementeringen av politikken "forbud mot ulovlig spising og drikking" i ulike regioner. Artikkelen påpekte at "røde linjer" og "grønne lys" må skilles klart, og at det både må være streng kontroll med offentlig pengebruk til luksus og korrupsjon, samt sikre normale restaurantforbruk, for å unngå at en "one-size-fits-all" tilnærming skader folks livsgrunnlag og reduserer økonomisk vitalitet.

Denne kommentaren svarer ikke bare på offentlig bekymring, men gir også en klar retning for politikkens gjennomføring. Denne artikkelen vil analysere fra perspektivene av politikkens opprinnelige intensjon, nåværende avvik, typiske tilfeller og styringsforslag, og undersøke hvordan man kan begrense korrupsjon samtidig som man opprettholder normal sosial livsorden og markedsdynamikk.

1. Politikkens opprinnelige intensjon: Bekjempe korrupsjon, ikke begrense normal livsstil

I de senere årene har sentralkomiteen kontinuerlig utdypet den strenge styringen av partiet, og bestemt seg for å motsette seg "de fire vindene", spesielt formalismen, byråkratismen, hedonismen og luksus. Blant disse er "ulovlig spising og drikking" en viktig manifestasjon av hedonisme og luksus, og har blitt et fokus for regulering.

Det som kalles "ulovlig spising og drikking" refererer vanligvis til følgende typer atferd:

• Bruk av offentlige midler til å betale for private måltider eller overstandard mottakelser;
• Utnyttelse av stilling for å motta invitasjoner fra bedrifter eller enkeltpersoner, og overføre fordeler;
• Falsk fakturering, og tappe midler til urettmessig forbruk;
• Organisere storslåtte måltider på viktige tidspunkter (som høytider), i strid med integritetsregler.

Disse handlingene sløser ikke bare med offentlige ressurser, men ødelegger også den politiske økologien og skader regjeringens omdømme. Derfor har sentralmyndighetene gjentatte ganger understreket behovet for å "strengt undersøke ulovlig spising og drikking", og inkludere det som en viktig del av partiets integritetsbygging og anti-korrupsjonskamp.

Det er imidlertid verdt å merke seg at politikkens mål alltid har vært å bekjempe korrupsjon, ikke å begrense folkets normale livsbehov. Å spise og drikke i seg selv er ikke feil; det avgjørende er hvem som betaler, hvorfor de betaler, og om det er i samsvar med reglene. Hvis man på grunn av frykt for ansvarlighet "overreagerer" og til og med ser på alle spise- og drikkeaktiviteter som brudd på reglene, så avviker man fra politikkens opprinnelige intensjon.

2. Nåværende avvik: "One-size-fits-all" tilnærming gir negative konsekvenser

Selv om sentralmyndighetene gjentatte ganger har bedt om presise tiltak og klassifisert forvaltning, har det fortsatt vært en tendens til "one-size-fits-all" i den faktiske driften i noen områder. For eksempel:

• Enkelte samfunnsledere har innført regler som forbyr selvbetalte fellesmåltider for innbyggerne;
• Noen offentlige enheter har avskaffet all offentlig mottakelse, inkludert nødvendige investeringer;
• Noen små restauranter i enkelte byer står overfor risiko for konkurs på grunn av redusert kundetrafikk og strammere politikk.

Disse tiltakene kan virke "strenge og stramme", men mangler faktisk forståelse for politikken og utførelsesvisdom, noe som fører til flere negative konsekvenser:

1. Slår ned på folks normale livsglede

Matkultur er en viktig del av den kinesiske tradisjonelle kulturen. Samlinger med venner og familie, festmåltider, og småprat over en drink er uunnværlige måter for følelsesmessig utveksling i folks liv. Hvis man også ser på disse normale sosiale aktivitetene som "høyrisiko atferd", vil det ikke bare påvirke folks humør, men også potensielt føre til misforståelser og motstand mot politikken.

2. Skader markedsøkonomisk vitalitet

Restaurantbransjen, som en viktig del av tjenestesektoren, sysselsetter mange mennesker, spesielt i småbyer og landlige områder, og er en viktig næring for å støtte familiers levebrød. Hvis restaurantforbruket faller kraftig på grunn av avvik i politikkens gjennomføring, vil det direkte påvirke utviklingen av relaterte bransjer, og til og med utløse en kjedereaksjon.

3. Øker vanskelighetene med lokal styring

Overdreven strenge tiltak kan lett føre til misnøye blant folk, og dermed øke presset på lokal samfunnsstyring. For eksempel har et sted tidligere fått kritikk i media for å forby innbyggerne å ha selvbetalte fellesmåltider, og måtte til slutt trekke tilbake den relevante kunngjøringen. Denne "omvendte" tilnærmingen sløser ikke bare med administrative ressurser, men skader også regjeringens troverdighet.

3. Case-analyse: Avvik og refleksjon i politikkens gjennomføring

Case 1: Samfunnslederes forbud mot innbyggernes selvbetalte fellesmåltider skaper kontrovers

Ifølge rapporter har et samfunn innført en politikk om "strengt forbud mot alle former for fellesmåltider", inkludert selvbetalte fellesmåltider organisert av innbyggerne, som svar på oppfordringen om "forbud mot ulovlig spising og drikking". Denne politikken har møtt bred kritikk, og noen innbyggere har uttalt: "Vi betaler selv for maten, hvordan kan det være ulovlig?" Til slutt, under press fra media, innrømmet de lokale myndighetene at det var avvik i utformingen av politikken, og gjorde justeringer.

Denne hendelsen reflekterer at enkelte områder har en tendens til "forenkling" og "utvidelse" i politikkens gjennomføring, og ikke har klart å skille mellom "ulovlig spising og drikking" og "normal livsstil".

Case 2: Noen små restauranter i Dalian har driftsproblemer

En annen nyhet viser at noen små restauranter i Dalian står overfor risiko for konkurs på grunn av strammere politikk og redusert kundetrafikk. Eierne rapporterer at mange offentlige ansatte og ansatte i statseide selskaper ikke lenger besøker restaurantene, og til og med vanlige borgere reduserer restaurantbesøk av frykt for å "trå feil".

Dette viser at politikkens "kalde effekt" har spredd seg til vanlige forbrukere, og påvirker hele markedets tillit og vitalitet.

4. Politikkforslag: Presis definisjon av grenser, styrking av teknisk tilsyn, oppmuntring til rasjonelt forbruk

For å oppnå målet om "å stoppe dårlige vaner uten å skade folks liv" må man ta tak i flere aspekter som systemdesign, gjennomføringsmetoder og tilsynsmekanismer, for å fremme en mer vitenskapelig og rimelig implementering av politikken.

1. Klargjøre "positiv liste" og "negativ liste"

Politikken bør bruke en "positiv liste" for å liste opp tillatte normale restaurantaktiviteter, som:

• Selvbetalte måltider med venner og familie;
• Regelmessige forretningsmottakelser;
• Kulturelle festivalaktiviteter organisert av samfunnet;
• Offentlige ansatte som spiser ute av ikke-offentlig karakter, osv.

Samtidig bør en "negativ liste" klargjøre forbudte handlinger, som:

• Bruk av offentlige midler til å dekke private utgifter;
• Motta invitasjoner fra tjenestemottakere;
• Utnytte fakturaer for kontanter, falsk refusjon;
• Overstandard mottakelser, hyppige festmåltider, osv.

Denne "listebaserte forvaltningen" vil hjelpe lokale ledere og samfunnet til å danne en enhetlig forståelse, og unngå feil i gjennomføringen på grunn av misforståelser.

2. Fremme "offentlig måltidsdata" og "risikoindikatorliste"

Med fremdriften av digital regjering kan man bruke big data-metoder for å styrke tilsynet med offentlige måltider. For eksempel:

• Opprette en "elektronisk regnskap for offentlige måltider" som registrerer mottaksutgifter, frekvens, steder osv. i sanntid;
• Bruke AI-algoritmer for å identifisere unormale forbruksmønstre, som hyppige og store utgifter på kort tid;
• Utvikle en "risikoindikatorliste" for å gi varsler til enheter eller enkeltpersoner som kan ha ulovlig atferd.

Disse teknologiske tiltakene kan ikke bare forbedre tilsynseffektiviteten, men også redusere feil forårsaket av menneskelig inngripen og subjektiv vurdering.

3. Oppmuntre offentlige ansatte til å lede an i selvbetalt forbruk, og frigjøre markedsdynamikk

Politikken bør ikke bare være "stoppende", men også "åpne opp". Man kan oppmuntre offentlige ansatte til å delta aktivt i normale forbruksaktiviteter, for å stimulere markedsopplivning, så lenge de overholder reglene. For eksempel:

• Støtte offentlige ansatte i å delta i selvbetalte kulturelle aktiviteter og reiseforbruk;
• Fremme at kantiner i offentlige institusjoner åpner for allmennheten og tilbyr tjenester;
• For lovlige offentlige mottakelser, tillate moderate aktiviteter for å styrke samarbeidsklimaet.

Dette vil både vise politikkens menneskelige side og bidra til å gjenopprette byens "livlighet".

5. Avslutning: Politikken må ha prinsipper, men også varme

Essensen av "forbud mot ulovlig spising og drikking" er en systematisk rensing av korrupsjonsatferd, ikke en total undertrykkelse av sosialt liv. De som implementerer politikken bør ha tilstrekkelig politisk visdom og menneskelig omsorg, og sørge for "presis innsats og målrettet behandling".

Vi må være klare over at et sunt samfunn ikke bare kan ha strenge regler, men også varm styring. Man må sørge for at korrupte individer ikke kan skjule seg, samtidig som folk kan spise og drikke trygt.

Bare slik kan man virkelig oppnå målet om "å ikke tørre å korrumpere, ikke kunne korrumpere, og ikke ønske å korrumpere", bygge en ren og rettferdig politisk økologi, og samtidig opprettholde stabilitet og velstand i økonomien og samfunnet.

Å spise og drikke er ikke en synd, det er ulovlig atferd som skal straffes. Offentlige midler skal ikke brukes ukontrollert, og personlige relasjoner skal ikke brytes. Lovlige forretningsmottakelser, selvbetalte sammenkomster med venner og familie, og småprat over en drink bør gjennomføres med selvtillit. Det som virkelig må undersøkes, er de måltidene som bruker "sosiale sammenkomster" som dekke for å overføre fordeler, de som falsk fakturerer, tapper midler, og driver med makt- og pengeutveksling.

Ikke la "forbud mot ulovlig spising og drikking" bli en unnskyldning for "total forbud mot spising og drikking", og la ikke livligheten forsvinne i et hav av restriksjoner. Politikkens mål er ikke å binde folks hender og føtter, men å opprettholde grensene for makt.

Husk: Spis det du skal spise, drikk det du skal drikke, ikke ta det du ikke skal ta, og gå ikke til steder du ikke skal gå. Vær ærlig i livet, og spis med verdighet; dette er standarden for revolusjonære ledere i den nye tiden!