Hva er en storprater? Hvorfor er de så flinke til å "skryte"?
En storprater er, enkelt sagt, en person som elsker å skryte. Historiene deres får alltid folk til å sperre opp øynene, fra "jeg møtte en stor stjerne på gatehjørnet i går" til "jeg ble nesten rekruttert av en mystisk organisasjon som barn", høres ut som noe fra en science fiction-roman. Disse historiene er ikke bare tilfeldige påfunn, men nøye utformede "psykologiske manus". Hvorfor er de så ivrige etter å "skape"? Fordi virkeligheten noen ganger er for frustrerende.
Hva er virkeligheten? Virkeligheten kan være nedtellingen til en frist, den stakkars saldoen på bankkontoen, eller den pinlige følelsen når noen på en fest spør "hva har du gjort i det siste", og man ønsker man kunne synke ned i bakken. Storpraterne står overfor dette, som om de skulle ta en eksamen de ikke har forberedt seg til, og de gir bare seg selv full poengsum. De bygger en fornøyelsespark av løgner, hvor alt er mulig: spennende eventyr, romantiske møter, og til og med å være en superhelt for en stund. Psykologer kaller dette "unngåelsesmekanisme", omtrent som når du unngår å vaske opp ved å scrolle på telefonen.
Tenk deg at Xiaoming er en vanlig kontorarbeider, som hver dag tar t-banen og skriver rapporter, livet hans er som lunkent vann. En dag sier han plutselig på en middag: "Jeg var på ørkenekspedisjon forrige uke, og ble nesten fanget av en sandstorm!" Egentlig så han bare på et reiseprogram hjemme. Hva skjer? Alle lyser opp, og spør om detaljer, Xiaoming blir straks midtpunktet. I det øyeblikket er han ikke den arbeidstakeren som sjefen klager over, men "ørkenkrigeren". Den psykologiske tilfredsstillelsen er mer tilfredsstillende enn å spise en iskrem.
Usikkerhet: Den usynlige manusforfatteren bak storpraterne
Ikke la deg lure av at storpraterne kan snakke som om de kan debattere med alle, de har kanskje en liten usynlig personlighet inni seg. Usikkerhet er ofte den skjulte drivkraften bak storpraternes historier. Psykologen Adler sa at usikkerhet er en supermotor som driver menneskelig atferd. Når en person føler at de ikke er interessante nok, ikke suksessrike nok, eller ikke strålende nok, kan de bruke overdrevne historier for å "fylle hullene".
Har du noen gang hatt følelsen av at det alltid er noen i vennekretsen som viser frem luksusboliger eller verdensreiser, og får deg til å føle at livet ditt er som en svart-hvitt stumfilm? Storpraterne vil ikke være en tilfeldig forbipasserende. De vil legge til et filter til seg selv, som "jeg har en venn på Wall Street som tjener flere millioner i året, og som snakket med meg om investeringer i går". Når denne historien kommer ut, ser det straks ut som om de også har litt "internasjonal stil". Egentlig ønsker de bare å skjule den lille usikkerheten inni seg: Er jeg for vanlig?
Kjernen i storpraternes historier er å "se imponerende ut". De kan si "jeg var nesten valgt til landslaget en gang" eller "jeg kjenner en stor sjef som ga meg et prosjekt". Disse løgnene er som et midlertidig redigert ID-bilde, som forvandler den vanlige personen i virkeligheten til en stjerne. Denne "selvforherligelsen" lar dem midlertidig være hovedpersonen i sin psykologiske fornøyelsespark.
Fornøyelsesparkens varierte fasiliteter
Storpraternes løgner er ikke tilfeldig oppdiktede; historiene deres er som attraksjoner i en fornøyelsespark, hver med sin egen måte å spille på. La oss ta en runde og se hva som er morsomt i denne fornøyelsesparken.
1. Berg-og-dal-bane: En følelsesmessig berg-og-dal-bane
Storpraternes berg-og-dal-bane er de energiske, iøynefallende historiene. For eksempel "jeg fløy over Stillehavet i privatfly" eller "jeg vant en million på spillebordet i Las Vegas". Målet med disse historiene er å stimulere, og når de blir fortalt, får de publikum til å si "wow" med store øyne. For storpraterne er denne oppmerksomheten som å nå toppen av en berg-og-dal-bane, adrenalinet pumper, og det føles fantastisk. Psykologer kaller dette "umiddelbar tilfredsstillelse", omtrent som å se en morsom kortvideo.
2. Karusell: Mild selvhypnose
Ikke alle historier er så overdrevne; noen er som en karusell, som snurrer sakte med varme farger. For eksempel "jeg hadde en lærer som elsket meg som barn, som sa jeg var et geni". Disse historiene er ikke nødvendigvis for å skryte, men gir storpraterne litt trøst, og forteller dem "jeg er faktisk ganske spesiell". Disse løgnene dukker ofte opp når de er alene, som å lage seg en kopp varm kakao for å varme seg selv til søvn.
3. Magisk speilhus: Forvrengt selvbilde
Når du går inn i storpraternes magiske speilhus, vil du oppdage at deres selvbilde er strukket mer enn en transformer. De kan si "sjefen min har stor tro på meg, og vil la meg lede hele avdelingen" eller "jeg var nesten i ferd med å vinne en internasjonal pris på universitetet". Disse historiene er som magiske speil, som hardnakket forvandler den vanlige personen i virkeligheten til en superkjendis. Denne forvrengte selvoppfatningen kan gi en kortvarig glede, men kan også få dem til å glemme hvordan de egentlig ser ut.
4. Spøkelseshus: Skjulte frykter
Ikke la deg lure av at storpraterne ser ut til å ha det moro; historiene deres skjuler ofte noe skremmende. For eksempel, noen sier alltid "jeg kjenner mange viktige personer, så og så er som en bror for meg", men det kan bare være fordi de er redde for å bli isolert. "Spøkelsene" i spøkelseshuset er de realitetene de ikke tør å konfrontere: å bli oversett, latterliggjort, eller marginalisert. Løgner blir deres beskyttelse, som hjelper dem å låse disse "spøkelsene" ute for en stund.
Publikummet til storpraterne: VIP-besøkende i fornøyelsesparken
En fornøyelsespark trenger ikke bare fasiliteter, men også besøkende. Om storpraternes historier blir "populære" avhenger helt av publikums reaksjon. Noen lytter og ler høyt, noen er skeptiske, mens andre rett og slett kommenterer: "Kom igjen, hvor fikk du tak i privatflyet?" Publikumets reaksjon bestemmer "populariteten" til fornøyelsesparken.
Storpraterne er spesielt flinke til å "lese rommet". De kan justere historienes "temperatur" basert på publikums reaksjoner. For eksempel, hvis Xiaozhang i gruppen sier han "nettopp har kommet tilbake fra moteuken i Milano", hvis noen liker det, fortsetter han å skryte "jeg drakk kaffe med en designer". Men hvis noen stiller spørsmål ved det, kan han umiddelbart endre seg: "Haha, bare tuller, jeg så faktisk på en moteblogger sin livestream." Denne fleksibiliteten er som en hemmelig oppskrift for å drive fornøyelsesparken.
Publikum er også ganske interessante. Mange elsker å høre storpraternes historier, fordi det føles som å se en gratis eventyrfilm. Psykologer sier at folks aksept av overdrevne historier er relatert til deres egne psykologiske behov. De som har et kjedelig liv, kan spesielt like å høre disse historiene, som om de sitter på en berg-og-dal-bane. Mens de som er overbeviste om seg selv, kan rulle med øynene og tenke "er det alt?".
Storpraternes bekymringer: "Vedlikeholdskostnader" i fornøyelsesparken
Selv om den psykologiske fornøyelsesparken er morsom, har den også sine problemer. For det første, med for mange løgner, er det lett å "krasje". For eksempel, hvis Xiaowang skryter av at han kan seks språk, men en dag ber en venn ham oversette en spansk vits, kan han bli helt stum. Det er pinlig, og vennene kan fra da av merke ham som "skryteprater".
Videre, selv om fornøyelsesparken er livlig, kan den ikke skjule virkelighetens forfall. Storpraterne kan være hovedpersoner i historiene, men når de kommer hjem, må de fortsatt konfrontere uferdige PPT-er og ubetalte lån. Psykologer sier at det å stole på løgner for å unngå virkeligheten over tid kan føre til at man blir mer og mer frakoblet fra den virkelige verden, og til og med bli mer angstfylt.
Til slutt, det å lage historier er faktisk ganske slitsomt. Man må alltid tenke på hvordan man skal dekke over løgner, og hvordan man kan gjøre historiene mer iøynefallende; dette mentale arbeidet er mer krevende enn å skrive en roman. Over tid kan storpraterne innse at selv om den psykologiske fornøyelsesparken er morsom, er "vedlikeholdskostnadene" litt høye.
Fra fornøyelsesparken til virkeligheten: En annen vei for storpraterne
Selv om storpraternes historier er spennende, har de faktisk en annen vei: å konfrontere virkeligheten. Psykologer anbefaler at i stedet for å bruke tid på å bygge en fornøyelsespark, kan man finne små prestasjoner i virkeligheten. For eksempel, hvis livet er kjedelig? Man kan prøve å lære noe nytt, som å male, lage mat, eller til og med ta vare på en sukkulent. Hver gang man maler et bilde, lager en god rett, eller ser en sukkulent vokse nye skudd, gir den følelsen av prestasjon mer tilfredsstillelse enn å lage historier.
I tillegg er det også viktig å akseptere sin egen "ufullkommenhet". Ingen kan være strålende 24 timer i døgnet; livet er egentlig en samling av småting. Hvis storpraterne kan møte sin egen normalitet med ro, kan de kanskje oppdage at den ekte dem også har en liten sjarm.
Når det gjelder de som elsker å høre storpraternes historier, bør de ikke være for raske med å sprekke boblen. Historiene deres, selv om de er overdrevne, er også en form for uttrykk. Prøv å lytte til lengslene bak dem, kanskje vil du oppdage at de fantastiske løgnene faktisk er deres måte å erklære kjærlighet til livet på.
Neste gang du hører en absurd overdreven historie, kan du prøve å le og høre ferdig, og så kaste et blunk: "Er denne fornøyelsesparken fortsatt på utkikk etter VIP? Jeg vil også gjerne ta en runde!"