Løgn, tenn gnisten i hjernen

Forskere har oppdaget at det å lyve ikke bare er en muntlig ferdighet, det kan også skape en liten fest i hjernen din. Hver gang du klarer å lage en historie som folk tror på, vil hjernens belønningssystem "ding" som om du har trykket på knappen for fyrverkeri. Forskning viser at det å lyve aktiverer dopaminbaner i hjernen, som fungerer som en "lykkebryter" i hjernen. Når dopamin skilles ut, vil du føle en bølge av tilfredshet, som å spise en nybakt sjokoladekjeks, eller øyeblikket når "Seier" dukker opp på skjermen etter å ha fullført et spill.

Hvordan kommer denne følelsen? Enkelt sagt, når du lyver og den andre personen tror på det, vil hjernen din føle at den har fullført en vanskelig oppgave. Det er som å skryte av å ha løpt et maraton foran vennene dine (selv om du ikke engang har fullført lekeplassen i nabolaget), hvis de nikker beundrende, vil hjernen din stille gi seg selv en belønning: "Bra jobba!" Denne belønningsfølelsen kommer fra en kombinasjon av prefrontal cortex og det limbiske systemet, hvor den første er ansvarlig for logikken i historien, mens den andre tenner den følelsesmessige gleden av "fyrverkeriet". Disse to områdene samarbeider, og løgner blir et vanedannende spill.

Det interessante er at denne gleden er proporsjonal med størrelsen på løgnen. Små løgner, som "Jeg har bare spist salat i dag" (selv om du også har snikspist en halv pose potetgull), vil kanskje bare gi hjernen din noen små gnister. Mens episke løgner, som "Jeg har hatt pingviner i Antarktis", kan oppgradere fyrverkeriet i hjernen din til nyttårsnivå. Forskere har brukt fMRI-skanninger og funnet ut at personer som lyver regelmessig, har en dopaminrespons som blir sterkere jo mer overdrevne løgnene er. Det er som å spille videospill; jo høyere vanskelighetsgrad, jo mer overveldende er følelsen av prestasjon etter å ha fullført det.

Hvorfor storpraterne aldri blir lei

Du lurer kanskje på, siden det er så gøy å lyve, hvorfor blir ikke alle "storpratere"? Dette må sees i lys av hjernens "avhengighets"mekanisme. Personer som lyver regelmessig, har hjerner som ligner på deg og meg når vi er avhengige av serier – så snart de smaker suksess, kan de ikke stoppe. Forskere har oppdaget at langvarig løgn kan gjøre hjernens belønningssystem mer sensitivt, og hver gang de lyver, forsterkes denne opplevelsen. Over tid blir storpraterne som om de ruser seg på "løgn-kokain", de kan ikke stoppe eller slutte.

Det som er enda mer fascinerende, er at det å lyve ikke bare gir en god følelse, men også kan gi sosiale fordeler. Tenk deg at du på en fest forteller en fantastisk historie, som "Jeg har kjempet mot en python i Amazonas-jungelen", og alle rundt deg er fascinert og beundrer deg. I dette øyeblikket er ikke bare hjernen din høy på dopamin, men også på sosial anerkjennelse. Mennesker er sosiale dyr, vi har en medfødt trang til å bli lagt merke til og beundret, og noen ganger fungerer løgner som en magisk stav som umiddelbart gjør deg til midtpunktet i oppmerksomheten.

Selvfølgelig har gleden ved å lyve også en pris. Forskning viser at personer som lyver regelmessig, vil prefrontal cortex gradvis tilpasse seg denne atferden, og til og med bli litt "nummen". Dette betyr at de trenger stadig mer overdrevne løgner for å utløse den samme gleden. Det er som å drikke kaffe; i begynnelsen kan én kopp gjøre deg supervåken, men over tid kan du trenge tre kopper for å få samme effekt. Storpraterne er også slik, fra "Jeg kom for sent på grunn av trafikk" til "Jeg kom for sent fordi jeg hjalp FBI med en sak", jakter hjernen deres på større "fyrverkeri".

Hvem betaler for festene av løgner?

Selv om det er gøy å lyve, er det ikke uten risiko. Hver gang du kaster ut en stor løgn, kan mandelkjernen i hjernen – den som er ansvarlig for frykt og angst – stille og rolig begynne å slå alarm. Hva om løgnen blir avslørt? Pinlig, skam, tap av tillit, dette er alle potensielle "festulykker". Men det merkelige er at storpraterne ser ut til å være immune mot disse risikoene. Forskning har funnet ut at personer som lyver over lengre tid, har en gradvis svekkelse av mandelkjernens aktivitet, med andre ord, de bryr seg mindre og mindre om konsekvensene av å lyve. Det er som en erfaren sjåfør som har kjørt på rødt lys så mange ganger at de har glemt hvordan det føles å få en bot.

Det er også et mer interessant poeng: Løgn kan være vanedannende, men ærlighet har også sine belønninger. Forskere har oppdaget at når du velger å si sannheten, spesielt når du overkommer fristelsen til å lyve, vil hjernens belønningssystem også gi deg en tommel opp. Dette er fordi ærlighet krever større selvkontroll, og selvkontroll i seg selv er en form for "prestasjon". Så neste gang du har lyst til å skryte av at du kan syv språk, kan du prøve å si sannheten, som "Jeg kan bare si 'Hello' og 'Takk'", og du kan oppdage at følelsen av ærlighet også er ganske bra.

Løgnens fyrverkeri, strålende men kortvarig

Gleden ved å lyve er som fyrverkeri, strålende, men den har en dødelig svakhet: den er kortvarig. Hver gang dopamin-høyden fra en løgn oppstår, er det som fyrverkeri som raskt forsvinner etter å ha blomstret på himmelen. For å jakte på neste bølge av glede, må storpraterne lage enda større historier. Det er litt som å jage en tornado; det er spennende, men det gir alltid en følelse av utmattelse.

Ikke å glemme, noen ganger kan løgner være som en vill hest som løper så langt at du ikke engang kan få den tilbake. Har du noen gang prøvd å fortelle en liten løgn, og endte opp med å måtte lage ti større løgner for å dekke over den? For eksempel, hvis du tilfeldig sier "Jeg gikk på fjellet i helgen", og vennen din spør "Hvilket fjell? Hvordan var utsikten?", må du bare fortsette å improvisere: "Eh, Hua Shan, utsikten var helt fantastisk, og på toppen var det et hemmelig tempel!" Til slutt kan du ikke engang skille mellom hva som er sant og hva som er falskt.

Storpraterens indre drama

Så hva tenker storpraterne egentlig? Tror de virkelig på sine egne løgner, eller nyter de bare gleden av å lage historier? Psykologer mener dette avhenger av personen. Noen storpratere har en "dramatiserende personlighet", de ser på livet som en scene, og løgner er deres manus. De ønsker ikke nødvendigvis å lure noen, de synes bare at et kjedelig liv er for trist, og de må legge til litt "spesialeffekter" for å gjøre det interessant. Andre kan faktisk begynne å tro på sine egne løgner, noe som kalles "selvbedrag". For eksempel, de skryter av at de tjener en million i året, og mens de skryter, begynner de å tro at det faktisk er så mange nuller på bankkontoen deres.

Det finnes også en situasjon der storpraterne faktisk har litt "sosial angst". Det høres kanskje litt motstridende ut, men forskning har vist at noen mennesker lyver for å skjule sin indre usikkerhet. De er redde for at deres ekte selv ikke er interessant eller dyktig nok, så de bruker løgner for å gi seg selv et filter. Det er som å redigere bilder på sosiale medier; i virkeligheten kan de være en vanlig person, men med løgnens "skjønnhetsfilter" blir de plutselig en vinner i livet.

Hvordan danse med storpraterne

Hvis du har en storprater i nærheten, kan du føle at det er både morsomt og frustrerende. Historiene deres er kanskje overdrevne, men noen ganger er de også ganske underholdende. For å sameksistere fredelig med dem, kan du prøve følgende tips. For det første, behold humoren, og hør på historiene deres som vitser, ikke ta dem for seriøst. For det andre, bruk av og til en mild måte å "punktere" løgnene deres på, som "Wow, du har hatt pingviner i Antarktis? Hva spiser de?" Slike spørsmål skader ikke ansiktet deres, men kan få dem til å dempe seg litt. Til slutt, hvis løgnene deres påvirker deg, som å låne penger og skryte av å være en stor sjef, må du sette klare grenser.

Når det gjelder oss som av og til ønsker å fortelle en liten løgn, er det faktisk ikke nødvendig å føle seg for skyldig. Å lyve er en del av menneskets natur, og moderate små løgner kan noen ganger gjøre livet mer interessant. For eksempel, hvis du sier til en venn "Denne kaken laget jeg selv" (selv om den er kjøpt i supermarkedet), kan det bare være for å gjøre stemningen mer gledelig. Men hvis du merker at du begynner å bli avhengig av følelsen av fyrverkeri i hjernen, kan det være lurt å stoppe opp og spørre deg selv: Er jeg på jakt etter en fest som aldri er lys nok?

Selv om løgnens fyrverkeri er vakkert, er kanskje lyset fra livet selv mer verdt å tenne.