Nabopolassar's oppgang: fra kaldéer til imperiets grunnlag

Historien om det nye babylonske imperiet begynner med en person ved navn Nabopolassar. Han kom ikke fra en fremstående kongelig familie, men var fra kaldéerstammen i det sørlige Mesopotamia, en gruppe kjent for sitt nomadiske og semi-nomadiske liv, som lenge hadde vært i skjul under det assyriske imperiets jernhæl. I 626 f.Kr. var det assyriske imperiet på randen av indre og ytre krise, interne maktkamper og ytre opprør svekket dets styre. Nabopolassar grep denne historiske muligheten, med Babylon som base, og tente gnisten til motstand mot Assyria.

Nabopolassars suksess var ikke tilfeldig. Han viste enestående politisk kløkt og militær dyktighet, og allierte seg med mederne for å kjempe mot Assyrias hegemoni. Medere, en mektig kraft fra det iranske platået, var også dypt misfornøyd med Assyrisk undertrykkelse. De to partene samarbeidet og gradvis erobret Assyrisk territorium. I 612 f.Kr. falt Nineve, Assyrias hovedstad, under det allierte angrepet, og dette tidligere uovervinnelige imperiets sentrum ble til ruiner. Nabopolassar ødela ikke bare Assyrisk militærmakt, men arvet også dens politiske og kulturelle arv, og gjorde Babylon til det nye sentrum i Mesopotamia.

Hans styre var ikke bare avhengig av makt. Nabopolassar forsto viktigheten av propaganda og religion. Han restaurerte Marduk-tempelet i Babylon, styrket Marduks posisjon som nasjonens hovedgud, og vant presteskapet og folkets støtte. Marduk var ikke bare Babylons beskytter, men også et symbol på imperiets ideologi. Gjennom kombinasjonen av religion og politikk la Nabopolassar et solid grunnlag for det nye babylonske imperiet. Hans sønn Nebukadnesar II arvet denne arven og førte imperiet til sin storhet. Men i Nabonids tid begynte denne storheten gradvis å gå mot slutten.

Nabonids kroning: en uvanlig begynnelse

Nabonid besteg tronen i 556 f.Kr., og hans opprinnelse og oppgang er fylt med mystikk. I motsetning til Nabopolassar og Nebukadnesar II var Nabonid ikke et direkte medlem av kongefamilien. Ifølge historiske kilder kan han ha vært fra en adelsfamilie i Haran, og hans mor Adda-Guppi var en hengiven tilhenger av måneguden Sin, noe som hadde en dyp innvirkning på hans religiøse tilbøyeligheter. Hans kroning var i seg selv kontroversiell, fordi han ikke fikk tronen gjennom klar arverett, men muligens gjennom hoffpolitikk eller militær støtte. Dette gjorde hans styre i Babylon ustabilt.

Nabonids tilkomst skjedde samtidig som det nye babylonske imperiet sto overfor indre og ytre utfordringer. Nebukadnesar IIs strålende tid brakte velstand til imperiet, men la også grunnlaget for problemer. Imperiets ekspansjon førte til stort økonomisk press, mens det fremvoksende persiske imperiet raskt vokste. Nabonid måtte ikke bare håndtere hvordan han skulle styrke imperiet, men også takle interne religiøse og politiske konflikter. Likevel valgte han en vei som var i strid med tradisjonen – religiøs reform, som ble kjernen i hans styre og til slutt førte til imperiets fall.

Religiøs reform: Måneguden Sin og Marduks motstand

Nabonids religiøse reform er den mest kontroversielle delen av hans styre. I Babylons tradisjon er Marduk den høyeste gud, og presteskapet i Babylon har en dyp kontroll over tilbedelsen av ham. Imidlertid satte Nabonid måneguden Sin i prioritert posisjon, i et forsøk på å heve hans status i imperiets religiøse system. Måneguden Sin har en lang tradisjon for tilbedelse i Haran, og Nabonids mor var en hengiven tilhenger, noe som kanskje er kilden til hans religiøse tilbøyeligheter. Han restaurerte ikke bare Sin-tempelet i Haran, men fremmet også tilbedelsen av Sin i Babylon og andre byer, og plasserte til og med Sin over Marduk.

Denne reformen opprørte Marduk-prestene i Babylon. De var ikke bare religiøse ledere, men hadde også stor politisk og økonomisk innflytelse. Prestene så Nabonids reform som en utfordring mot den tradisjonelle orden, og anklaget ham for å vanhellige Marduks autoritet. Nabonids religiøse politikk fremmedgjorde ikke bare prestene, men utløste også misnøye blant folket, ettersom tilbedelsen av Marduk allerede var dypt forankret i babylonernes kultur og identitet. Hans reform ble sett på som kjettersk, noe som førte til ytterligere svekkelse av den interne sammenhengen.

Enda mer forvirrende var det at Nabonid i midten av sitt styre valgte å forlate Babylon og reise til Teima-oasen i Arabia, hvor han oppholdt seg i ti år. Han overlot styret av kongeriket til sin sønn Belsasar, mens han selv fokuserte på religiøse aktiviteter og handelsutvikling i Teima. Denne avgjørelsen forsterket ytterligere misnøyen i Babylon. Prester og adelsmenn mente at kongen hadde forlatt hovedstaden, og Belsasars midlertidige styre manglet tilstrekkelig autoritet til å håndtere imperiets krise effektivt. Nabonids lange fravær førte til kaos i Babylons forsvar og administrasjon, og ga ytre fiender en mulighet til å invadere.

Imperiets nedgang: Persisk erobringens prolog

Nabonids religiøse reform og lange opphold i Teima svekket direkte stabiliteten i det nye babylonske imperiet. Samtidig ekspanderte den persiske kongen Kyros II raskt sitt imperium. Kyros, med sin fremragende militære dyktighet og tolerante styre, vant støtte fra mange erobrede områder. I 539 f.Kr. sto de persiske styrkene foran Babylon, mens Nabonids styre allerede var i ferd med å falle fra hverandre.

Babylons forsvar ble betydelig svekket under Nabonids fravær. Misnøyen blant Marduk-prestene førte til at de hadde en avventende eller til og med velkomment holdning til den persiske invasjonen. Ifølge "Nabonids krønike" gikk Kyros' hær nesten uten motstand inn i Babylon. Det sies at Kyros endret Eufrat-elvens løp, slik at hæren kunne komme inn i byen fra det uttørkede elveleiet; denne strategien, selv om den har mytiske elementer, reflekterer Babylons forsvars svakhet. Nabonid ble til slutt tatt til fange, og hans sønn Belsasar ble angivelig drept under et hoffmåltid, og det nye babylonske imperiet ble dermed ødelagt.

Kyros' seier var ikke bare avhengig av militær makt. Han utnyttet dyktig den interne misnøyen i Babylon, og erklærte seg som Marduks "utvalgte", for dermed å vinne presteskapets støtte. Denne propaganda-strategien sto i skarp kontrast til Nabonids religiøse reform, og fremhevet hans politiske feilgrep. Kyros' tolerante politikk gjorde også at Babylons folk og adelsmenn raskt aksepterte persisk styre, og imperiets fall førte nesten ikke til store omveltninger.

Nabonids arv: meteorens ettermæle

Nabonids styre var som en meteor, kortvarig og fylt med kontroverser. Hans religiøse reform, selv om den kom fra en personlig tro, overså Babylons samfunns kjerneverdier, noe som førte til intern splittelse og misnøye. Hans lange opphold i Teima avdekket ytterligere imperiets sårbarhet, og banet vei for den persiske erobringen. Likevel var ikke Nabonid uten fortjeneste. Hans aktiviteter i Teima fremmet handelsutviklingen i Arabia, og det restaurerte månetempelet etterlot seg et preg på den kulturelle oppblomstringen i Haran. Hans styres nederlag var ikke et resultat av manglende evner, men en feilvurdering av balansen mellom politikk og religion.

Sammenlignet med Nabopolassars oppgang, fremstår Nabonids fall som en skarp kontrast. Nabopolassar klarte å etablere det nye babylonske imperiet ved å alliere seg med ytre krefter, restaurere religiøse tradisjoner og styrke intern støtte. Nabonid, derimot, akselererte imperiets sammenbrudd gjennom religiøs radikalisme og fremmedgjøring av de sentrale maktlagene. Historiene om de to skisserer sammen opp- og nedturen til det nye babylonske imperiet – fra kaldéer-stammens oppgang, til kontroversen rundt månegudens tilbedelse, og til slutten under den persiske jernhælen.

Historien om det nye babylonske imperiet minner oss om at imperienes opp- og nedgang ikke bare er en kamp mellom militær og økonomi, men også en kamp mellom kultur og tro. Nabonids nederlag lå i hans forsøk på å motsette seg tradisjonen alene, uten å finne balansen mellom endring og stabilitet. Hans historie, selv om den var kortvarig, etterlot seg en unik side i Mesopotamias historiske strøm, som både vekker sorg og ettertanke.