Alexander den store og begynnelsen på hellenismen i Babylon

Da Alexander den store beseiret den persiske kongen Dareios III i slaget ved Gaugamela, overga Babylon seg uten kamp. Byen ønsket denne unge erobrer velkommen med stor prakt, og prester og adelsmenn tilbød gull og sølv som et symbol på underkastelse. Alexanders respekt for Babylon var imponerende; han beordret restaurering av Esagil-tempelet (dedikert til hovedguden Marduk), som var blitt ødelagt av perserne, og deltok i lokale religiøse seremonier. Denne gesten var både en politisk strategi og et uttrykk for hans beundring for Mesopotamias gamle sivilisasjon.

Alexanders ankomst markerte begynnelsen på hellenismen. Han gjorde ikke bare Babylon til et av imperiets administrative sentre, men brakte også med seg gresk språk, filosofi og byplanlegging. Greske teatre, idrettshaller og markeder begynte å dukke opp i byen, og gresk ble det dominerende språket blant eliten. Selv om Babylons presteskap beholdt kontrollen over den tradisjonelle religionen, begynte de også å lære gresk for å tilpasse seg den nye styringsordenen. Alexanders drøm var å forene gresk kultur med østlige tradisjoner og skape et imperium som strakte seg over både øst og vest, og Babylon var eksperimenteringsstedet for denne ideen.

Imidlertid brøt Alexanders plutselige død (323 f.Kr.) denne storslåtte planen. Hans imperium ble raskt delt, og Babylon ble et stridspunkt i arvekrigene. Likevel hadde frøene til hellenismen allerede fått fotfeste i dette landet, og la grunnlaget for det påfølgende seleukidiske dynastiet.

Det seleukidiske dynastiet: Fusjonen av gresk og mesopotamisk kultur

En av Alexanders generaler, Seleukos I, grunnla det seleukidiske imperiet i 305 f.Kr., med Babylon som kjernen i hans tidlige styre. Seleukos' fokus på Babylon fortsatte Alexanders politikk; han restaurerte ikke bare byens infrastruktur, men gjorde den også til et knutepunkt for handel mellom Hellas og Østen. Imidlertid etablerte Seleukos I til slutt en ny hovedstad, Seleucia, i Syria, noe som markerte en nedgang i Babylons status. Den nye hovedstadens oppgang tiltrakk seg store mengder mennesker og ressurser, og Babylon ble gradvis marginalisert.

Likevel fremmet det seleukidiske dynastiet en dyp fusjon av gresk kultur og mesopotamiske tradisjoner. Denne fusjonen kom til uttrykk på flere områder. Først i det religiøse feltet, der greske guder som Zeus ble likestilt med lokale guder som Marduk eller Bel, og dannet en blandet tilbedelse. Babylons prester fortsatte å registrere astronomiske observasjoner, men begynte å bruke greske matematiske metoder for å analysere stjernesymboler, og greske astronomer som Hipparchus ble også sterkt påvirket av babylonsk tradisjon.

Når det gjelder kunst og arkitektur, var innflytelsen fra hellenismen også betydelig. Babylons skulpturer begynte å inkorporere gresk naturalistisk stil, og de tradisjonelle leirtavlene med kileskrift ble gradvis erstattet av pergament med greske bokstaver. I byplanleggingen introduserte det seleukidiske dynastiet et gresk-inspirert rutenett, der brede gater og offentlige plasser erstattet de tradisjonelle kronglete smugene. Denne endringen påvirket ikke bare byens utseende, men også innbyggernes livsstil.

På det sosiale planet ble det helleniserte Babylon en smeltedigel av flere etnisiteter. Greske innvandrere, makedonske soldater og lokale kaldéer og persere bodde sammen, og ekteskap mellom dem var vanlig. Gresk var det offisielle språket, men akkadisk og arameisk ble fortsatt mye brukt i folket. Babylons skoler begynte å undervise i gresk litteratur, som Homers episke dikt, samtidig som de beholdt undervisningen i lokale myter og episke fortellinger. Dette tospråklige og to-kulturelle utdanningssystemet utdannet en gruppe lærde som var både kjent med gresk filosofi og dyktige i mesopotamiske tradisjoner.

Den dype innflytelsen av hellenismen på mesopotamisk kultur

Babylon i hellenistisk tid var ikke bare et politisk og økonomisk sentrum, men også en scene for kulturell utveksling. Innføringen av gresk kultur endret dypt mesopotamisk kultur, noe som kommer til uttrykk på flere måter.

For det første er sammensmeltingen av vitenskap og kunnskap et viktig arv fra hellenistisk tid. Babylons astronomiske tradisjon var kjent for sine presise observasjoner og registreringer, mens grekerne brakte med seg verktøy for matematiske modeller og teoretisk analyse. Kombinasjonen av disse to førte til utviklingen av et mer avansert astronomisk system, for eksempel ble Babylons zodiak-konsept absorbert av grekerne og ble grunnlaget for vestlig astrologi. Babylons matematiske tradisjon, som sekstitalssystemet, påvirket også gresk geometri.

For det andre førte hellenismen til en transformasjon av bylivsstilen. Greske offentlige rom, som teatre og idrettshaller, oppmuntret borgere til å delta i teaterforestillinger og sportskonkurranser, noe som sto i kontrast til de tradisjonelle mesopotamiske religiøse seremoniene. Innbyggerne i Babylon begynte å bli kjent med greske filosofiske tanker, som stoikisme og epikureisme, som utfordret tradisjonelle religiøse oppfatninger og fremmet utviklingen av individualisme.

Til slutt vitnet Babylon i hellenistisk tid om spirene til globalisering. Alexanders felttog brøt ned geografiske grenser, og Babylon ble et handelsknutepunkt som knyttet Middelhavet, India og Sentral-Asia. Greske handelsmenn brakte med seg olivenolje og vin, mens lokale handelsmenn eksporterte korn og tekstiler. Denne økonomiske utvekslingen beriket ikke bare det materielle livet, men fremmet også kulturelt mangfold.

Imidlertid kom ikke innflytelsen fra hellenismen uten kostnad. Babylons tradisjonelle religion og språk ble gradvis svekket, og presteskapets autoritet ble redusert. Med oppkomsten av nye byer som Seleucia og Antiokia, falt Babylons økonomiske og politiske status, og byen ble til slutt et lokalt religiøst sentrum. Da parterne erobret Babylon i 141 f.Kr., var ikke lenger byen kjernen i den hellenistiske verden.

Nabopolassarens oppgang: Prologen til Babylons gjenoppblomstring

For å forstå bakgrunnen for Babylon i hellenistisk tid, må vi gå tilbake til den tidligere nybabylonske perioden, spesielt oppgangen til Nabopolassar. Nabopolassar (ca. 626 f.Kr. til 605 f.Kr.) var grunnleggeren av det nybabylonske imperiet, og hans historie er en legende om oppstigningen fra det kaldæiske folket og slutten på assyrisk hegemoni.

Kaldéerne i Sør-Mesopotamia var en stammegruppe som hovedsakelig drev med nomadisme og landbruk, og som lenge hadde vært undertrykt av det assyriske imperiet. Assyrerne var kjent for sine brutale militære erobringer og høye skatter, noe som utløste motstand fra mange folkeslag, inkludert kaldéerne. Nabopolassar kom fra det kaldæiske folket, og hans liv er ikke godt dokumentert, men han var åpenbart en person med fremragende lederegenskaper og strategisk visjon.

I 626 f.Kr. ledet Nabopolassar et opprør i Babylon og erklærte seg selv som konge. På den tiden hadde Babylon vært under assyrisk kontroll i mange år, og byen var i ruiner. Nabopolassar utnyttet den indre uroen i Assyria, spesielt krisen i arvefølgen, og samlet raskt støtte fra kaldéerne og lokale innbyggere. Hans hær var hovedsakelig basert på geriljakrigføring, og gradvis svekket han den assyriske kontrollen.

Et avgjørende vendepunkt kom i 612 f.Kr., da Nabopolassar allierte seg med mederne og sammen erobret den assyriske hovedstaden Nineveh. Denne byen, som symboliserte assyrisk hegemoni, ble fullstendig ødelagt, noe som markerte slutten på det assyriske imperiet. Deretter befestet Nabopolassar sitt styre over Babylon, restaurerte Marduk-tempelet og bymurene, og gjenoppbygde de hengende hager, noe som gjenopprettet Babylons storhet. Hans sønn Nebukadnesar II arvet denne arven og gjorde Babylon til sentrum av den antikke verden.

Nabopolassars suksess lå ikke bare i militære erobringer, men også i hans politiske kløkt. Han vant presteskapets støtte ved å gjenopprette Babylons religiøse tradisjoner, samtidig som han tiltrakk seg de undertrykte folkene med en tolerant politikk. Hans oppgang brakte en kortvarig gjenoppblomstring til Babylon og la det kulturelle grunnlaget for de påfølgende persiske og hellenistiske periodene.

Babylons opp- og nedturer og kulturens evighet

Babylon i hellenistisk tid er et bilde av motsetninger. Det var både scenen for Alexander den stores storslåtte drøm og et offer for det seleukidiske dynastiets marginalisering. Fusjonen av gresk kultur og mesopotamiske tradisjoner skapte strålende vitenskapelige, kunstneriske og intellektuelle prestasjoner, men akselererte også nedgangen av Babylons tradisjonelle kultur. Fra Nabopolassars oppgang til Alexanders erobring, og videre til det seleukidiske dynastiets styre, er Babylons historie en fortelling om gjenoppblomstring, fusjon og nedgang.

Selv om byen har mistet sin tidligere glans, fortsetter dens kulturelle arv på en annen måte. Babylons astronomiske kunnskap ble overført til Hellas og påvirket utviklingen av vitenskap i Europa; dens myter og religiøse tradisjoner ble integrert i den hellenistiske verdensanskuelsen og ble en del av senere kulturer. Babylons opp- og nedturer minner oss om at kulturell sammensmelting både er kilden til skapelse og prisen for forandring. I skinnet av hellenismens etterglød, er Babylon ikke lenger verdens sentrum, men dens historie gjenlyder fortsatt i historiens lange elv.