Hvis det virkelig finnes en kilde til evig liv på jorden, så ligger den kanskje ikke i fjerne fjell eller dype daler, men nettopp i de utrettelige skikkelsene rundt oss. Noen har spurt: Hvorfor ser de som er i konstant bevegelse, sjelden ut til å ha fått tidens preg på ansiktet? Ved nærmere ettersyn viser det seg at de livene som haster forbi, med travle hender, ofte er som gamle trær med dype røtter, som står sterke mot tidens vind og frost. Å være opptatt har blitt en tidløs hemmelighet som stille sliper tidens kniv.

Å være opptatt er først og fremst et motgift mot kjedsomhet. Når en person ikke har noe å gjøre, blir sinnet som flytende alger, lett å sluke av tomhet. De gamle visste godt at "rennende vann råtner ikke, og dørstokker blir ikke angrepet" – når man slapper av, oppstår mange sykdommer, både kropp og sinn forfaller. I kontrast til de som tilbringer dagene uten å gjøre noe, er kroppen som en ubrukt maskin, som gradvis blir støvete og rusten. I nabobyen var det en onkel Li, som ved pensjonering var i god form, med lydige barn og uten bekymringer for mat og klær. Han følte at han etter et liv med hardt arbeid fortjente å nyte livet, så han satt hele dagen i en gyngestol i hagen og solte seg, eller stirret tomt på TV-skjermen, og ble gradvis lat til å bevege seg, for ikke å snakke om å trene. I begynnelsen følte han bare at bena var svake, men etter hvert ble han mer og mer slapp, og appetitten ble dårligere. På bare noen få år kollapset den opprinnelig sterke kroppen raskt, energien ble gradvis tynnere, små sykdommer kom og gikk, og han ble sengeliggende. Bare litt over 70 år gammel så han ut som en gammel mann, i kontrast til de eldre bøndene i landsbyen som fortsatt arbeidet. De som er opptatt, bygger solide murer av tid, som murstein stablet opp til høye vegger. De bøyer seg over åkeren, begraver seg i bøker, eller konsentrerer seg om flisene, og tiden får en tung vekt fra disse hendene, hvert øyeblikk slår i takt med hjertet, hvert sekund er preget av livets merker – hvor er det rom for kjedsomhet?

Se på den gamle bonden i fjellene, med blodårene som stikker ut, som holder i spaden, ryggen som en bue under solen. Nabobyens onkel Wang, 92 år gammel, arbeider fortsatt i jorden, og når morgenens dugg ikke er tørket, bøyer han seg allerede over åkeren. Andre oppfordrer ham til å hvile, men han smiler godtmodig: "Jeg kan ikke sitte stille, hvis leddene mine blir slappe, vil hele kroppen gjøre vondt." Hans liv er en bok skrevet med jord og svette. Han forstår ikke noe om energibaner, men vet at når han arbeider, blir han varm, blodet strømmer, og kroppen føles som en elv. Forskere har fulgt de eldre som arbeider i høy alder, og oppdaget at musklene deres ikke har krympet dramatisk med alderen, og at skjelettet sjelden lider av osteoporose – er ikke dette et mirakel som kommer fra bevegelse?

Som en annen bekjent av meg, en pensjonert professor, 85 år gammel, hvis blikk fortsatt er skarpt bak brillene. På skrivebordet hans ligger manuskripter og gamle bøker stablet opp, og han jobber fire til fem timer hver dag, uten å stoppe. Han sier med et smil: "Hjernen er som et verktøy, jo mer du bruker den, jo mer skarp blir den; hvis du lar den stå, blir den bare en pyntegjenstand." Han er overbevist om at tankene er som en kniv, og hvis de ikke blir slipt, vil de ruste og bli sløve. Han har for vane å stå opp tidlig hver morgen for å praktisere tai chi, med bevegelser som flytende skyer, og han sier det er "å lede energien." Denne balansen mellom bevegelse og stillhet holder ham mentalt skarp, selv om han er gammel, er tankene fortsatt klare som før. I kontrast til ham er det en annen pensjonert tjenestemann i nabolaget. Etter at han trakk seg tilbake, følte han at livet ikke lenger hadde mål, og han tilbringer dagene hjemme, med TV som sin eneste følgesvenn, og til og med å gå ned trappen for å ta en spasertur virker for mye. Når kroppen ikke beveger seg, blir tankene enda mer late. I begynnelsen la han bare på seg, men etter hvert kom det en rekke kroniske sykdommer, han ble tregere og hukommelsen ble dårligere. Familien hører ofte ham klage over at han ikke har energi, at det gjør vondt her og der, og tradisjonell kinesisk medisin sier han har "stagnasjon av energi og blod." Hele han virker som om han er dekket av et lag med støv, med en dyster holdning, og bare 70 år gammel, ser han mye eldre ut enn sin alder, og tankene hans er som en rusten klokke, som beveger seg med vanskeligheter. Er ikke dette en harmonisk melodi skrevet av "opptatthet" og "bevegelse" i livets dyp?

Og så er det den gamle håndverkeren som har reparert sykler i femti år, 78 år gammel, med hender som er grove, men fortsatt smidige som før. Hver morgen, når butikken åpner, høres lyden av hamring i hele gaten. Når han er fokusert, ser han ut som om han er i en annen verden, rynkene hans er fulle av olje, men han utstråler en merkelig vitalitet. Han sier: "Når jeg har arbeid i hendene, føler jeg meg trygg i hjertet." Denne langvarige ferdigheten har gjort leddene hans overraskende smidige i arbeidet. Livets rytme hans er en konsert av hamring og rotasjon, blodet strømmer uavbrutt i den daglige hamringen.

Disse skikkelsene forteller sammen en enkel, men dyp sannhet: Opptatthet og bevegelse er de to motorene som fyller energien. Det kinesiske begrepet "qi og blod" er den virkelige drivkraften bak livets aktiviteter. Når kroppen kontinuerlig fungerer gjennom arbeid og bevegelse, strømmer energien som elver, fyller lemmer og organer, og nærer dem. Når energien og blodet flyter fritt, er sykdommer sjeldne, og organene får den næringen de trenger for å være sterke. Den gamle bonden som arbeider hele dagen, har energien som strømmer når han svinger spaden; den gamle professoren som aldri stopper å skrive, har tankene samlet når han tenker, med energien som holder seg inne; den gamle håndverkeren som lager lyder med verktøyene, gir liv til energien med hver hamring. Men når man er lat og inaktiv, blir energien som stillestående vann, gradvis stagnert og utmattet, organene får ikke næring, sykdommer oppstår, og sinnet blir slapt og nedstemt, akkurat som onkel Li som sitter stille i hagen og den pensjonerte tjenestemannen som ikke går ut, som sløser bort tiden og tapper livsenergien. Deres "opptatthet" er kilden til livets uendelige energi, og den sterkeste demningen mot aldring.

Selvfølgelig er den ekte travle aktiviteten for lang levetid ikke en utmattende overbelastning. Den må være basert på kjærlighet, ha rytme som lov, og være moderat i grensen. Som Konfucius sa: "Å strekke seg uten å slappe av, kan verken kultur eller krig føre til noe; å slappe av uten å strekke seg, kan verken kultur eller krig oppnå noe. En balanse mellom å strekke seg og slappe av er veien for kultur og krig." I denne "opptattheten" må det være øyeblikk av hvile i skyggen etter arbeidet for bonden, den gamle professorens rolige blikk når han tenker, og den gamle håndverkerens tilfredse smil når han legger ned verktøyene. Mellom å strekke seg og slappe av, får energien næring, og livet får pusterom.

Så, hvis du ønsker et langt liv, ikke vær redd for å få støv på føttene. La kroppen fungere utrettelig i nyttig opptatthet, la energien fylle seg i moderat bevegelse. Ha noe å fokusere på, noe å gjøre, og noe å bevege seg – dette er den eneste veien til å kjempe mot tidens slitasje. Ikke la kropp og sinn synke ned i en gjørmete tilstand av inaktivitet, og sløse bort livets essens.

Når livet ditt flyter som rennende vann, uavbrutt og utrettelig fremover, vil tiden ikke lenger kunne grave dype spor i deg. Å være opptatt er den enkleste rustningen for vanlige mennesker mot tidens erosjon, og også brenslet som holder livets ild brennende. De utrettelige skikkelsene etterlater ikke bare slitet i tidens elv, men også livets utrettelige og stolte holdning i bevegelse.