I Kinas historie er Ming-dynastiet kjent for sin prakt som varte i over 270 år. Men ved siden av glansen etterlot Ming-dynastiet et sjokkerende tall, omtrent 100.000 eunukker som tjente i hoffet. Et spørsmål som reiser seg er hvorfor et dynasti trenger et så stort antall eunukker i en konges liv? Hvor kom de fra, hva gjorde de, og hvordan bidro tilstedeværelsen av eunukker til å drive Ming-dynastiet mot sin undergang?
Hvorfor hadde Ming-dynastiet så mange eunukker?
For å forstå hvorfor Ming-dynastiet hadde så mange som 100.000 eunukker, må man først klargjøre rollen til eunukkene i det gamle kinesiske samfunnet. Tradisjonen med å bruke eunukker har eksistert siden Han-dynastiet, til og med før det. Men i Ming-dynastiet nådde omfanget og innflytelsen til eunukkene en uovertruffen topp. Eunukker var ikke bare tjenere, de var spesielle figurer som levde i en motstridende verden, både lavere i sosial status og samtidig kunne inneha stor makt.
Fordi de ikke hadde familie eller barn, ble eunukkene ansett som absolutt lojale mot keiseren, uten å bli påvirket av slektsinteresser som de offisielle. Dette gjorde dem til ideelle verktøy for keiseren i administrasjonen av hoffet, overvåking av embetsmenn og til og med deltakelse i politiske og militære aktiviteter. Under Ming-dynastiet utvidet rollen til eunukkene seg langt utover vanlige tjenesteoppgaver, og dette førte til en eksplosiv økning i antallet eunukker.
Men hvorfor trengte Ming-dynastiet så mange eunukker?
Fordi Ming-dynastiet ble grunnlagt av Zhu Yuanzhang, en person fra den fattige bondestanden. Etter å ha opplevd krig og sett forfallet til Yuan-dynastiet, bar Zhu Yuanzhang på mistanker mot embetsmenn og adelen. Han trodde at nettopp korrupsjonen og sviket fra eliten hadde ført til Yuan-dynastiets fall, og han var fast bestemt på å hindre at dette skjedde igjen under sitt eget dynasti. For å styrke makten sin bygde Zhu Yuanzhang et strengt kontrollsystem, der eunukkene fungerte som keiserens lojale øyne og ører.
I motsetning til tidligere dynastier, fremmet Ming-dynastiet bruken av eunukker i forvaltningen. Zhu Yuanzhang var i begynnelsen ganske forsiktig med dem, og ga til og med ordre om å begrense eunukkenes makt for å unngå å gjenta feilene fra Tang-dynastiet, da eunukkene manipulerte regjeringen. Likevel ga han dem viktige oppgaver som å overvåke embetsmenn og administrere haremet. Etter Zhu Yuanzhangs død begynte etterfølgende keisere, spesielt Zhu Di, å lette på disse begrensningene.
Eunukkene ble gradvis en uunnværlig kraft, ikke bare i hoffet, men også i områder som militæret, diplomati og etterretning. Denne utvidelsen av rollen førte til en stadig større etterspørsel etter antall eunukker, som la grunnlaget for tallet 100.000 mot slutten av dynastiet. En av hovedårsakene til at Ming-dynastiet hadde et så stort antall eunukker var størrelsen på haremet.
Fra Den forbudte by, Ming-dynastiets maktsenter, er et stort kompleks av palasser med tusenvis av rom, hundrevis av separate områder for keiseren, keiserinnen, konkubiner og hoffdamer. Under keisere som Wanli kunne haremet romme tusenvis av kvinner, fra konkubiner til tjenere. Å opprettholde et så stort harem krevde en enorm arbeidsstyrke for å håndtere daglige oppgaver. Matlaging, rengjøring, klesvask, administrasjon av smykker, silke og eiendom.
Eunukkene var det eneste valget for disse oppgavene fordi de fikk komme inn og ut av haremet uten å skape bekymringer om sikkerhet eller moral. Hver konkubine, prinsesse eller liten palass trengte sitt eget team av eunukker for å betjene dem. Ifølge historiske opptegnelser, på slutten av Ming-dynastiet, var det alene omtrent 70.000 eunukker i Den forbudte by, for ikke å nevne de som jobbet i andre palasser over hele landet. Dette tallet nådde 100.000, og dette tallet reflekterer ikke bare størrelsen på haremet, men også den stadig større avhengigheten av hoffet av eunukkene for å drive hoffets maskineri. De var ikke bare tjenere, men også uerstattelige forvaltere som tok seg av alle aspekter av det kongelige livet.
En annen viktig faktor som bidro til det enorme antallet eunukker var de sosiale forholdene under Ming-dynastiet. På 1300- og 1400-tallet økte Kinas befolkning kraftig, men dyrkbar jord var begrenset. Mange bondesfamilier falt i fattigdom, uten mulighet til å forsørge barna sine. I denne konteksten ble det å la sønnen bli eunukk en hard, men svært praktisk løsning for mange familier. Selv om det var en fysisk smerte, ga det å bli eunukk muligheten til å forandre livet, komme inn i hoffet, få husly, mat, og hvis man var heldig, kunne man stige i gradene i hoffsystemet.
Noen mennesker valgte til og med frivillig å bli eunukker. Dette kan virke utrolig, men det viser desperasjonen til de fattige på den tiden. Å være eunukk var ikke bare en måte å unnslippe fattigdom på, men også en vei til sosial oppstigning, der utdanning og eksamen for å bli embetsmann var en umulighet for flertallet av befolkningen. Historiene om suksess fra kjente eunukker som Zheng He, en gutt som ble tatt som eunukk og ble en stor sjøfarer, inspirerte mange. Kombinasjonen av fattigdom og muligheten for oppstigning skapte en kontinuerlig strøm av mennesker som ble eunukker, og presset tallet opp til rekordhøye nivåer.
Under Ming-dynastiet deltok eunukkene ikke bare i vanlige aktiviteter, men de hadde også høy makt selv om stillingen deres ikke var betydningsfull. En av de mektigste institusjonene i Ming-dynastiet var Cẩm Y Vệ, en hemmelig politistyrke kontrollert av keiseren. Eunukker ble ofte betrodd oppgaven med å lede Cẩm Y Vệ, overvåke embetsmenn og arrestere de som ble mistenkt for forræderi. De ble keiserens øyne og ører, som snek seg inn i alle kroker av statsmaskineriet. Noen eunukker fikk til og med større oppgaver som å lede hæren eller fungere som diplomatiske sendebud. Zheng He er et typisk eksempel da han ledet Ming-flåten på reiser over hele Asia og Afrika, og bekreftet dynastiets makt.
Men jo mer makt de fikk, jo lettere ble det for eunukkene å falle inn i korrupsjon. Mange utnyttet sin nære posisjon til keiseren for å motta bestikkelser, danne klikk og manipulere regjeringen. En beryktet figur var Wei Zhongxian, den mektigste eunukken i Ming-dynastiet. Wei Zhongxian kontrollerte nesten hele regjeringen, eliminerte rivaliserende embetsmenn og bygde et omfattende nettverk av medhjelpere. Hans og andre eunukkers overgrep førte til kaos i regjeringen og la grunnlaget for senere kriser. Tilstedeværelsen av 100.000 eunukker mot slutten av Ming-dynastiet var ikke bare et symbol på overdådighet, men også en faktor som bidro til å fremskynde nedgangen til Ming-dynastiet.
Etter hvert som antallet eunukker økte, vokste også makten deres utover den opprinnelige rollen som tjenere. De ble politiske makter, som blandet seg inn i alle aspekter av regjeringen, utnevnte embetsmenn og administrerte økonomien. Manipulasjonen fra navn som Wei Zhongxian svekket også Ming-regjeringen, og fjernet talentfulle embetsmenn og erstattet dem med lojale, men inkompetente personer. Korrupsjon raste fra hoffet til landsbyene og lokalsamfunnene, noe som førte til økt misnøye blant folket. I tillegg var det å opprettholde 100.000 eunukker en enorm økonomisk byrde.
De trengte lønn, husly, klær og mange andre kostnader, som utgjorde en stor del av dynastiets budsjett. I mellomtiden måtte Ming-dynastiet håndtere en rekke problemer som naturkatastrofer, flom, tørke og krig. Penger ble sløst bort, og eunukkene gjorde at regjeringen ikke hadde ressurser til å hjelpe de sultne, rekruttere soldater eller styrke grensene. Denne ubalansen førte til at Ming-dynastiets økonomi ble utarmet, noe som la til rette for bølgen av bondeopprør, med Lý Tự Thành-opprøret som et typisk eksempel.
Eunukkene skapte også alvorlige splittelser i regjeringen. Eunukkene kom ofte i konflikt med embetsmenn, noe som skapte rivaliserende fraksjoner. Embetsmenn så på eunukkene som en trussel, mens eunukkene så på embetsmennene som konkurrenter. Denne uenigheten førte til at regjeringen mistet enhet, og ikke kunne ta effektive beslutninger for å håndtere krisen. På slutten av Ming-dynastiet, da manchuerne invaderte fra nord og Lý Tự Thành trengte inn i Beijing, valgte mange eunukker å flykte eller forråde i stedet for å beskytte regjeringen. Keiser Chongzhen, i fortvilelse, avsluttet sitt liv på en høyde nær Den forbudte by, noe som markerte slutten på Ming-dynastiet. Ming-dynastiet falt ikke bare på grunn av eunukkene, men også på grunn av en kombinasjon av mange faktorer som korrupsjon, naturkatastrofer, krig og økonomiske kriser. Men 100.000 eunukker er et symbol på et system som har mistet kontrollen, der tjenere ble herrer, og lojalitet ble erstattet med personlig ambisjon.