Fri poesi, frigjort fra reglenes bånd, krever imidlertid mer presise bilder og rytmer. Den er som barndommens fantasi, fri men ikke uten dyp mening. Å omskrive tegnefilmer til fri poesi er ikke bare en abstraksjon av plottet, men også en heving av følelser - fra konkrete eventyr til flytende bilder, fra livlige scener til indre resonans. Denne skapelsen er både en hyllest til barndommens minner og en destillering av egen litterær dannelse. Nedenfor vil jeg bruke «Doraemon», «Sailor Moon» og «Huluwa» som eksempler for å utforske hvordan man kan injisere nye sjeler i disse animasjonene med poesiens språk.

Doraemon: Tidsmaskinens hvisking

«Doraemon» handler om en blå maskinkatt og en vanlig gutt i en fantastisk hverdag. Nobitas klossethet og svakhet blir alltid løst av Doraemons verktøy fra fremtiden, som bambusdrager og vilkårlig dør, som bærer vår lengsel etter frihet og mirakler. Men kjernen i historien er ikke verktøyets magi, men vennskapets og vekstens varme.

For å omskrive «Doraemon» til fri poesi, bør rytmen være som en lett bris på en sommer ettermiddag, avslappet men med et snev av spøk. Bildene må trekkes ut fra de konkrete verktøyene og bli til abstrakte symboler: bambusdragen er ikke lenger et flyveredskap, men en drøm som bryter fri fra tyngdekraften; den vilkårlige døren er ikke lenger en snarvei i rommet, men en vei til mulige håp. Poesiens språk bør være lett, med eventyrets mykhet, men etterlate en følelse av vekst på slutten.

Tenk deg starten på et dikt:

蓝色猫咪从抽屉里跃出，
铃铛叮当，晃动午后的蝉鸣。
大雄的眼泪，是一湾未干的溪流，
流向竹蜻蜓振翅的云端。

En slik åpning, med «blå katt» og «klokke» som skisserer Doraemons bilde, og med «tårer» og «bekker» som metaforer for Nobitas sårbarhet. Diktets hoveddel kan dreie seg om verktøyene, men ikke være bundet til funksjonen, men heller grave i deres følelsesmessige betydning. For eksempel kan tidsmaskinen være minnenes korridor, den vilkårlige døren er utgangen fra hjertet. Når det gjelder rytmen, bør linjene være korte, etterligne animasjonens hoppende følelse, samtidig som man bruker gjentagende setninger (som «han åpner en dør...») for å skape en eventyrlig rytme.

På slutten bør diktet ikke stoppe ved eventyrets fullkommenhet, men peke mot vekstens små smerter:

时光机在夜色中沉默，
大雄睡去，梦里没有了铃铛。
抽屉空了，
却装满了少年的影子。

Et slikt dikt bevarer både «Doraemons» varme og, med fri poesis tomrom, vekker leserens resonans for barndommens forsvinning. Under skapelsen må man gjentatte ganger vurdere bildenes vekt, og sikre at de er både abstrakte og sanselige, unngå å falle inn i tom lyrikk.

Sailor Moon: Måneskinnets krigssang

«Sailor Moon» er et høydepunkt av jenters drømmer. Sailor Moons forvandlingsscene, akkompagnert av praktfull musikk og lys, tenner lengselen etter skjønnhet hos utallige mennesker. Hennes kamp er alltid for kjærlighet og rettferdighet, og hun kjemper sammen med sine venner mot mørket. Denne animasjonens sjarm ligger i at den forener jenters mykhet med krigerens styrke, både romantisk og blodfylt.

Hvis den skulle omskrives til fri poesi, bør rytmen i «Sailor Moon» være som tidevann, fylt med kraft i opp- og nedgang. Bildene må destilleres fra forvandling og kamp: måneskinnet er ikke lenger en lyskilde, men et symbol på tro; krystallen er ikke lenger et verktøy, men en indre styrke. Poesiens språk bør være praktfullt men ikke komplisert, med en drømmetone fra jentene, samtidig som det tilfører kampens spenning.

Diktets åpning kan være:

月光洒下银色的纱，
少女的发丝在风中起舞。
一声呼唤，
水晶裂开，绽放她的盔甲。

«Måneskinn» og «krystall» som kjernebilder, gjennomsyre hele diktet. Diktets hoveddel kan beskrive forvandling og kamp, men unngå direkte narrasjon, og heller bruke metaforer for å bygge opp følelsene. For eksempel er forvandlingen «øyeblikket av å bryte ut av kokongen», kampen er «stjernene som kolliderer». Når det gjelder rytmen, bør linjene variere i lengde, etterligne flyten under forvandlingen og hastigheten under kampen. Gjentatte rop (som «i månens navn...») kan fungere som ankerpunkter i diktet, og forsterke Sailor Moons tro.

Utenfor kampen bør diktets fokus ligge på vennskap og kjærlighet:

她们的手指相扣，
星光在掌心跳跃。
黑暗裂开，
爱是她们的盔甲。

Et slikt dikt bevarer både «Sailor Moons» romantikk og styrke, og hever dens følelsesmessige kjerne gjennom fri poesis språk. Under skapelsen må man være oppmerksom på balansen i bildene, unngå å bli for abstrakt og miste animasjonens visuelle følelse.

Huluwa: Syv fargers fjellvise

«Huluwa» er en klassiker innen kinesisk animasjon, hvor de syv gourd-brødrene har hver sin spesielle kraft, og kjemper mot den onde slangeånden og skorpionånden. Denne animasjonen er fylt med mytologiske farger, med en enkel men kraftfull handling, og brødrenes enhet og offerånd er dens følelsesmessige kjerne.

Hvis den skulle omskrives til fri poesi, bør rytmen være som trommene i fjellet, opprømt og livlig. Bildene må trekkes ut fra gourd og spesielle krefter: gourd er ikke lenger en plante, men livets begynnelse; syv farger er ikke lenger farger, men enhetens glans. Poesiens språk bør ha en mytologisk alvorlighet, samtidig som det beholder landsbyens enkelhet.

Diktets åpning kan være:

山风吹开葫芦的藤蔓，
七色光，从石缝中苏醒。
兄弟的笑声，
在云雾间回响。

«Gourd» og «syv farger» som bilder, gjennomsyre hele diktet. Diktets hoveddel kan dreie seg om brødrenes kamp, men ikke være bundet til spesifikke magier, men heller bruke naturlige bilder (som «flammer» og «flom») som metaforer for deres styrke. Når det gjelder rytmen, bør linjene være korte og kraftfulle, etterligne kampens spenning, samtidig som man bruker parallellisme (som «en bror faller, en annen reiser seg...») for å forsterke enhetstemaet.

På slutten bør diktet peke mot offer og håp:

葫芦藤缠绕着风，
七色的光，在山谷间低语。
蛇影消散，
兄弟的歌，仍在云端。

Et slikt dikt bevarer både «Huluwas» blodige hjerte, og gir det en mytologisk kvalitet med poetisk språk. Under skapelsen må man være oppmerksom på lagdelingen i bildene, unngå å gjentatte ganger bruke direkte ord som «gourd» eller «monstre», men heller bruke modifiserende ord som «syv farger» eller «fjellskygger» for å tilføre variasjon.

Poetisk litterær dannelse: Fra animasjon til fri poesis destillering

Å omskrive barndommens animasjoner til fri poesi er på overflaten en rekonstruksjon av plottet, men i realiteten en rekreasjon av minner. Hver animasjon er et følelsesmessig univers, som venter på at vi skal utforske med poesiens språk. Her er noen forslag for å hjelpe deg med å forbedre din litterære dannelse i denne prosessen:

• Destillere bilder: Animasjonens plott er ofte direkte, men poesi trenger dybden i bildene. For eksempel kan Doraemons verktøy, Sailor Moons krystaller, og Huluwas gourder abstraheres til symboler på drømmer, tro eller motstand. Under skapelsen, prøv å liste opp de sentrale elementene i animasjonen, og deretter finne mer poetiske motparter for dem.

• Kontrollere rytmen: Rytmen i fri poesi er en forlengelse av følelsene. Den lette tonen i «Doraemon», opp- og nedgangen i «Sailor Moon», og den intense energien i «Huluwa» må reflekteres i linjelengde og setningsstruktur. Les diktet høyt flere ganger, og føl om språkets flyt samsvarer med animasjonens følelsesmessige tone.

• Grave i følelsene: Animasjonens sjarm ligger i følelsesmessig resonans, mens poesien har styrken til å forstørre denne resonansen. Enten det er vennskapet i Doraemon, kjærligheten i Sailor Moon, eller enheten i Huluwa, kan det berøres dypere menneskelige aspekter gjennom metaforer og tomrom. Under skapelsen, spør deg selv: Hva fikk denne animasjonen meg til å føle? Hvordan kan poesi formidle denne følelsen?

• Språkets letthet og presisjon: Barndommens minner er lette, og poesien bør også være det. Unngå å overfylle med prangende ord, men bruk enkle ord for å bygge sanselige bilder. Samtidig, vær oppmerksom på språkets presisjon, og sørg for at hvert bilde tjener følelsen.

• Beholde barndommens glede: Selv om fri poesi har en tendens til å uttrykke seg mer voksen, er animasjonens barndomsglede en uunngåelig sjel. Diktet kan inkludere lekne toner (som lyden av Doraemons klokke), drømmende farger (som måneskinnet i Sailor Moon), eller mytologisk atmosfære (som fjellvinden i Huluwa), slik at leseren kan gjenvinne barndommens smil i poesien.

Gjennom slike øvelser gjenopplever vi ikke bare barndommens romantikk, men skjerper også vår litterære sensitivitet i poesien. Hvert dikt er en redning av minner, og en omforming av selvet. Når vi forvandler Doraemons klokke, Sailor Moons måneskinn, og Huluwas syv farger til stjerner i diktet, finner vi en vei inn i litteraturens dyp i barndommens lys og skygger.