Romantiske fantasier om å bytte jobb: Fra taper til rik og kjekk?

La oss først snakke om fristelsen ved å bytte jobb. Hvem har vel ikke drømt om den dagen man sier opp, iført den stiligste dressen (eller det mest imponerende skjørtet), med hodet hevet og brystet frem, går ut av kontoret for å ta imot et luksus tilbud fra det nye selskapet? En enkel søk på nettet viser titler som "Bytte jobb og få 30% høyere lønn" overalt, som om det å bytte jobb kan føre til en overgang fra en månedslønn på 8000 til en årslønn på en million. Spesielt for folk som lille Li, en "jobbytteromaniker", som kan kalles en "flørtende sjel" i arbeidslivet. Lille Li, 32 år, har byttet jobb syv ganger på fem år, og CV-en hans er mer spennende enn "Reisen til Vestens land". Hver gang han bytter jobb, føler han at han er ett skritt nærmere økonomisk frihet. Men hva med virkeligheten? Lønnen hans har økt fra 8000 for fem år siden til 12000 nå, og når man regner ut, er den årlige veksten ikke engang høyere enn bankrente. Han hopper fra jobb til jobb, men lommeboken står fortsatt stille.

Hvorfor er det slik? Lille Lis historie er ikke et unntak. Mange som bytter jobb, har hodet fullt av tanker som "det nye selskapet betaler mer" og "det nye miljøet har bedre fremtidsutsikter", men glemmer essensen av å bytte jobb: du bytter ikke bare jobb, du handler med din menneskelige kapital. Og menneskelig kapital er langt mer komplisert enn du tror.

Den langsiktige investeringen i menneskelig kapital

I økonomi finnes det et begrep kalt menneskelig kapital, som enkelt sagt er summen av dine ferdigheter, erfaringer og kunnskaper. Dette høres imponerende ut, men det er egentlig ganske likt å plante trær: du må ta deg tid til å pleie dem, vanne og gjødsle dem regelmessig for at de skal vokse til store trær. Men hva med jobbytteromanikere? De ligner mer på "hurtigklippere" i hagen, som drar opp trærne før de har vokst seg store, og planter dem på nytt et annet sted. Resultatet? Spiretrær forblir alltid spirer, de blir aldri store trær.

Problemet med jobbytteromanikere er at de ofte kun fokuserer på kortsiktige gevinster. For eksempel, lille Li kan få en lønnsøkning på 10%-20% hver gang han bytter jobb, høres bra ut, ikke sant? Men her er problemet: Lønnen fra det nye selskapet er vanligvis basert på dine nåværende ferdigheter og markedssituasjonen. Og de som bytter jobb ofte, har sjelden tid til å opparbeide dype faglige ferdigheter eller bransjeerfaring i den nye stillingen. Det er som å spille RPG-spill; du har nettopp nådd nivå 10, utstyret ditt er ikke komplett, og så bytter du til en ny karakter og starter på nytt. Resultatet? Hver gang er du en lavnivåkarakter, og du kan aldri bekjempe den store bossen.

Enda verre er det at jobbytteromanikere lett kan bli "merket". HR-folk er ikke dumme; hvis du har listet opp ti selskaper på CV-en din, og gjennomsnittlig har vært mindre enn ett år i hver, hva tror de? "Er denne fyren urolig?" "Er han ikke kompetent, og blir alltid sparket?" I økonomi kalles dette "informasjonssymmetri". Du ser på deg selv som en potensiell stjerne, men i HRs øyne kan du være en "høy-risiko investering". Så det nye selskapet tør kanskje ikke gi deg høy lønn, eller de ansetter deg ikke i det hele tatt. Lille Li har en gang med stor selvtillit søkt på en stilling med en årslønn på 300 000, men intervjueren bladde gjennom CV-en hans og sa med en betydningsfull tone: "Din karrierevei er ganske... variert."

Selvironisk data: Den tragiske tilværelsen til jobbytteromanikeren

La oss se på noen "selvironiske" data for å se hvor tragisk lønnen til jobbytteromanikeren faktisk er. Data fra en rekrutteringsside viser at de som bytter jobb ofte (bytter jobb innen ett år) har en gjennomsnittlig lønnsvekst på 10%-15%, mens de som har hatt stabil jobb i mer enn tre år, kan oppnå en gjennomsnittlig vekst på 20%-30%. Det som er enda mer hjerteskjærende, er at de som har byttet jobb mer enn fem ganger, har en medianlønn i den senere delen av karrieren som er omtrent 20% lavere enn de som har hatt stabil jobb. Hva betyr dette? Lille Li har byttet jobb syv ganger, og føler seg som en "trendsetter" i arbeidslivet, men i virkeligheten har han blitt langt etter de som er "stabile" i lønnsbanen.

Det finnes også et enda mer interessant data: Forskning fra det amerikanske arbeidsdepartementet har funnet ut at inntektsveksten for de som bytter jobb ofte, nesten stopper opp etter 40 år, mens de som har jobbet lenge i ett selskap, kan opprettholde en årlig vekst på 5%-8% frem til de er 50. Hvorfor? Fordi oppbyggingen av menneskelig kapital er et langsiktig spill. De som har stabil jobb, har gjennom tid opparbeidet seg faglige ferdigheter, bransjekontakter, og til og med "usynkelig kunnskap" internt i selskapet (for eksempel å vite om sjefen foretrekker å drikke amerikansk kaffe om morgenen eller latte om ettermiddagen). Men jobbytteromanikeren? Hver gang de bytter jobb, må de lære de nye selskapets "usynlige regler" fra bunnen av, og tiden går med til å tilpasse seg miljøet, så hvor har de tid til å "oppgradere" seg selv?

De "usynlige kostnadene" ved å bytte jobb: Fallene du ikke ser

Kostnadene ved å bytte jobb er ikke bare at lønnen vokser sakte. Det finnes et begrep i økonomi kalt "alternativkostnad", som betyr at hvis du velger A, må du gi opp inntektene fra B. Alternativkostnaden for jobbytteromanikeren er skremmende høy. For eksempel, når du bytter til et nytt selskap, må du kanskje tilpasse deg bedriftskulturen fra bunnen av, og kanskje må du til og med starte på nytt med en "praktikantmentalitet". Lille Li oppdaget en gang etter å ha byttet jobb at ERP-systemet i det nye selskapet var helt forskjellig fra det gamle, og han brukte tre måneder på å finne ut hvordan det fungerte, men prosjektet var allerede kansellert, og bonusen var tapt.

Det finnes også en usynlig felle: De som bytter jobb ofte, går ofte glipp av de "langsiktige fordelene" internt i selskapet. For eksempel, mange selskaper har årslønn, aksjeopsjoner, eller muligheter for intern forfremmelse, og disse tingene tar vanligvis tid å oppnå. Jobbytteromanikeren? Etter bare ett år, når bonusen ennå ikke er varm, har de allerede løpt, noe som betyr at de gir bort ett års arbeidskraft gratis til selskapet. Ikke glem de "usynlige fordelene", som betalt ferie, opplæringsmuligheter, eller til og med bransjesladder som man får når man drikker kaffe med kolleger. Disse tingene virker kanskje ubetydelige, men over tid kan den akkumulerte forskjellen kaste deg ut ti kvartaler.

De "psykologiske feller" ved å bytte jobb: Tror du at du har kontroll over livet ditt?

Jobbytteromanikeren har også en felles svakhet: de tror at det å bytte jobb er å "ta kontroll over livet". Hver gang de er misfornøyde, sier de opp, og føler at de jakter på "et bedre liv". Men i psykologi kalles dette "umiddelbar tilfredsstillelsesforvrengning". Du bytter jobb for den umiddelbare lønnsøkningen eller for å unngå en sjef du misliker, men på lang sikt kan du ofre større gevinster. Som lille Li, som har mange forskjellige grunner til å bytte jobb: dette selskapet har for mye overtid, den sjefen er for gjerrig, denne kaffen smaker ikke godt... Resultatet? Han har byttet jobb i syv år, men lønnen har fortsatt ikke brutt 20 000, det eneste som har brutt, er listen over grunnene hans til å bytte jobb.

Det morsomste er at jobbytteromanikeren lett kan falle for illusjonen om at "gresset er grønnere på den andre siden". I økonomi kalles dette "referanseavhengighet". Du tror alltid at tilbudene fra andre selskaper er bedre, men du vet ikke at hvert selskap har sine egne fallgruver. Før du bytter jobb, tror du at det nye selskapet er et paradis; etter å ha byttet jobb, oppdager du at det bare er et annet sted å jobbe overtid. Lille Li skrytte en gang til vennene sine etter å ha byttet jobb: "Det nye selskapet har en super god atmosfære, kollegene er som familie!" Men etter mindre enn to måneder begynte han å klage igjen: "Hvordan kan denne familien være vanskeligere å omgå enn slektningene mine?"

Veiledning for "å plante trær" i arbeidslivet: Bytte jobb er ikke den eneste veien

Nå som vi har snakket så mye, begynner jobbytteromanikere å tvile på livet? Ikke vær redd, det å bytte jobb er ikke en katastrofe, nøkkelen er å "bytte smart". I økonomi finnes det en teori om "optimal beslutning", som betyr at du må regne ut kostnadene og fordelene ved hvert steg. Vil du bytte jobb? Spør deg selv: Vil dette jobbskiftet øke verdien av min menneskelige kapital? Vil jeg lære nye ferdigheter, eller gå inn i en mer lovende bransje? Hvis det bare er for å få 2000 mer, eller for å unngå sjefen din nå, så kan det hende du bruker taktisk flid for å skjule strategisk latskap.

I stedet for å være en jobbytteromaniker, kan du prøve å "plante trær i arbeidslivet". For eksempel, finn et selskap som lar deg lære ekte ferdigheter, selv om lønnen er lavere på kort sikt, er det verdt det. Eller, ta initiativ til å delta i tverrfaglige prosjekter, lær noen nye ferdigheter, som er som "intern jobbskifte", uten risiko og samtidig øke erfaringen. Lille Li innså til slutt at han bestemte seg for å bli i ett selskap i tre år, og meldte seg frivillig til et big data-kurs, og oppgraderte seg fra "programmerer" til "dataanalytiker". Lønnen hans har ikke økt, men stillingen hans har steget, og i fjor fikk han endelig et tilbud på 250 000 i årslønn, og smilte mer enn noen andre.

Den ultimate skjebnen til jobbytteromanikeren?

Selvfølgelig betyr det ikke at det å bytte jobb nødvendigvis gjør deg fattig. Nøkkelen er at du må forstå essensen av å bytte jobb: det er ikke en magi som gjør deg rik over natten, men et verktøy for å omfordele din menneskelige kapital. Bruker du det riktig, kan du gå fra taper til rik og kjekk; bruker du det feil, kan du bli som lille Li, som hopper rundt og fortsatt er den som tjener 12000 som "arbeidslivets flørt". Så før du vurderer å bytte jobb neste gang, ta deg tid til å tenke: Kan ferdighetene, erfaringene og bransjekontaktene dine blomstre i det nye selskapet? Hvis svaret er "jeg vet ikke", så kan det hende du må plante din egen "tre" først, før du vurderer å bytte "hage".

Når det gjelder lille Li, er han fortsatt "plante trær", og av og til får han lyst til å bytte jobb. Men han har blitt smartere; hver gang han vurderer å si opp, spør han seg selv: Vil dette jobbskiftet virkelig la meg fly, eller graver jeg bare en ny felle for meg selv? Tross alt, i dette arbeidslivets spill, handler det ikke om hvem som hopper raskest, men om hvem som kan le til slutt.