Filmen "Teateret" har siden sin premiere fått stor oppmerksomhet og debatt. Denne absurde komedien, regissert og spilt av Chen Peisi, har den kaotiske republikanske perioden som bakgrunn, og avdekker lag på lag av makt, kunst, menneskelighet og samfunnsrealiteter gjennom et skuespill i et teater. Filmen utfolder seg i en "skuespill i skuespill"-struktur, og tar publikum med inn i en tilsynelatende komisk, men dypt ironisk scene, som i latteren vekker til ettertanke og avdekker det virkelige i det absurde.

"Teateret" er ikke bare et kunstverk, men også et speil som reflekterer virkeligheten. Hvem blir det latterliggjort? Hva avdekkes? Hvordan fullfører det en dyp kritikk av det virkelige samfunnet under underholdningens overflate? Denne artikkelen vil fra flere dimensjoner dykke ned i hva "Teateret" latterliggjør og dets virkelige betydning, og forsøke å svare på disse spørsmålene.

1. Latterliggjøring av maktens arroganse og uvitenhet: Hvem "veileder" kunsten?

Den mest ironiske karakteren i "Teateret" er uten tvil krigsherren Hong Dashuai. Han er kledd i militæruniform, med gevær i hånden, men har ingen kunnskap om opera. Som "publikum" tvinger han seg inn i kunstnerisk skapelse og krever at tragedien i "Farewell My Concubine" endres til en lykkelig slutt der "Xiang Yu ikke dør, og Yu Ji ikke dør". Dette absurde kravet setter ikke bare teatergruppen i en vanskelig situasjon, men får også publikum til å føle maktens brutale innblanding i kunsten gjennom latteren.

Hong Dashuais bilde er en typisk representant for maktens arroganse og uvitenhet. Han forstår ikke kunsten, men vil "veilede" den; han har ingen estetisk sans, men vil "forvandle" klassikere. Han snakker med geværet, undertrykker fagfolk med makt, og setter sine egne interesser over kunstens lover. Dette fenomenet med "amatører som dirigerer fagfolk" er ikke uvanlig i det virkelige samfunnet.

I virkeligheten ser vi ofte personer med ressurser og talerett blande seg inn i fagfelt, til og med tvinge seg inn i skapelsesprosessen. De gjør det ikke for kunstens skyld, men for å tilfredsstille sin egen kontrollbehov, politiske intensjoner eller kommersielle interesser. De ser på kunsten som et verktøy, ikke som en uavhengig uttrykksform, noe som til slutt fører til at verkene mister sjel og verdighet.

"Teateret" latterliggjør de som ikke forstår kunst, men som prøver å kontrollere den, gjennom karakteren Hong Dashuai. Det minner oss om at kunstnerisk skapelse bør ha sin uavhengighet og verdighet, og ikke bli en underordnet til makten.

2. Latterliggjøring av den falske "konsensus" under strømlogikken: Hvem "klapper"?

Et annet svært relevant ironisk punkt i "Teateret" er scenen der publikum blir tvunget til å klappe og heie. Under Hong Dashuais ordre må teaterpublikummet uttrykke "tilfredshet" med den klønete forestillingen, ellers vil de møte straff. Denne situasjonen virker overdrevet, men reflekterer dypt den nåværende samfunnets mekanisme for å danne "falsk konsensus".

I en tid med informasjonsflom er strøm, trending, likes og kommentarer blitt viktige standarder for å vurdere verkets verdi. Men disse tilsynelatende "offentlige meninger" er ofte ikke ekte meninger, men "manipulerte, guidede og konstruerte" "applaus". Plattform, kapital og algoritmer samarbeider for å skape "strømkonsensus", og får publikum til å bli "klappere" uten å vite det, og i kollektiv feiring miste sin uavhengige vurdering.

I filmen er publikums applaus ikke ekte, men drevet av frykt og kompromiss. Denne "klappkulturen" er allerede vanlig i virkeligheten. Enten det er "overveldende positive anmeldelser" av filmer og TV-serier, eller "ensartede" nettkommentarer, er det ofte kapital og plattformer som står bak. Publikumets "applaus" er ikke lenger en spontan følelsesmessig uttrykk, men en nøye designet opinionsspill.

"Teateret" peker med denne scenen direkte på dagens samfunns "teater-effekt" - folk spiller "publikum" på den virtuelle scenen, men blir "skuespillere" i virkeligheten. Det latterliggjør skaperne av falsk konsensus, og advarer oss: I en tid der strøm er alt, blir den ekte stemmen overskygget, og evnen til uavhengig tenkning svekkes.

3. Latterliggjøring av de som tilpasser seg makten: Hvem "kompromisser"?

I filmen er teaterlederen Hou Xi en kompleks og ekte karakter. Han vet godt verdien av kunst, men må bøye seg for makten. Han kompromitterer gang på gang for å sikre teatergruppens overlevelse; han trøster seg selv gang på gang for å finne en liten mulighet til liv i en trang situasjon. Hans valg er hjerteskjærende og får oss til å reflektere: Hvor mange mennesker i det virkelige samfunnet kjemper som ham mellom ideal og virkelighet?

Hou Xis kompromiss er ikke et resultat av moralsk forfall, men av overlevelsesinstinkt. Han ønsker ikke å gi opp prinsippene, men er maktesløs mot makten. Hans maktesløshet speiler mange kunstnere i virkeligheten: De lengter etter kreativ frihet, men er bundet av kapital, strøm, sensur og andre krefter; de ønsker å uttrykke det ekte, men må tilpasse seg markedet, publikum og "reglene".

I filmen er tragedien til Feng Xiaotong enda mer symbolsk. Han var opprinnelig en representant for kunstens renhet, som holdt fast ved grensen "skuespill kan ikke endres", men kollapser til slutt under press. Hans fall skyldes ikke svak personlig vilje, men den totale knusingen av idealisme av makt og virkelighet.

"Teateret" latterliggjør gjennom disse to karakterene de kunstnerne som bøyer seg for makten og gir etter for virkeligheten. Det minner oss om: Kompromiss er ikke svakhet, men hvis alle velger å være stille, vil kunstens verdighet forsvinne.

4. Latterliggjøring av "klappkultur" og falsk velstand: Hvem "spiller"?

I filmen er "klapping" ikke bare publikums handling, men også en form for oppvisning. Teatergruppen må for å overleve samarbeide med Hong Dashuais absurde krav; publikum må for sin egen sikkerhet late som de setter pris på den klønete forestillingen. Hele teateret virker som en stor "show", der alle spiller, og ingen tør å si sannheten.

Denne "klappkulturen" har allerede spredd seg i det virkelige samfunnet. Enten det er "overveldende positive anmeldelser" av filmverk, eller "ensartede" nettkommentarer, er det ofte kapitalens kontroll og opinionens veiledning bak. Folk liker, kommenterer og deler på sosiale plattformer, som ser ut som fri uttrykk, men i realiteten deltar de i en "kollektiv oppvisning".

"Teateret" latterliggjør gjennom denne settingen den tomme og absurde velstanden bak falskhet. Det får oss til å se: Når applaus blir en oppvisning, og vurderinger blir data, blir kunstens renhet fullstendig oppløst.

5. Latterliggjøring av kunstneres forvirring: Hvem "svikter" sin opprinnelige intensjon?

Feng Xiaotongs tragedie er den mest sjokkerende scenen i filmen. Han går fra å være en kunstner som holder fast ved sine prinsipper, til å bli en maktens underdanige. Hans fall er ikke frivillig, men presset av virkeligheten. Han trodde opprinnelig at "skuespill er skuespill, mennesker er mennesker", men når skuespill ikke lenger er skuespill, er mennesker heller ikke mennesker.

Denne karakterens oppsett avdekker dypt kunstneres dilemma. De lengter etter kreativ frihet, men må møte press fra kapital, strøm, sensur og andre krefter. De ønsker å uttrykke det ekte, men må tilpasse seg markedet, publikum og "reglene". Til slutt velger mange å kompromittere, og til og med mister sin opprinnelige intensjon.

"Teateret" latterliggjør gjennom Feng Xiaotongs skjebne de kunstnerne som gradvis mister seg selv under press fra virkeligheten. Det minner oss om: Kunstens essens er uttrykk, ikke oppvisning; kunstens verdi ligger i det ekte, ikke i strøm.

6. Virkelighetens betydning: På "teateret", hvem ser på? Hvem spiller? Hvem blir gjort narr av?

"Teaterets" virkelige betydning strekker seg langt utover latterliggjøringen av makt, strøm og kunst, men ligger i dens dype avsløring av hele samfunnsøkologien. Det får oss til å se: På "teateret", hvem spiller? Hvem ser? Hvem blir gjort narr av?

I det virkelige liv spiller vi også ofte rollen som "skuespillere". Vi opptrer "perfekte liv" på sosiale plattformer, tilpasser oss "lederens preferanser" på arbeidsplassen, og følger "trending" i opinionsfeltet. Vi tror vi er publikum, men har i realiteten allerede blitt skuespillere; vi tror vi uttrykker meninger, men er i virkeligheten bare "klappere" som blir guidet.

"Teateret" minner oss om: I en tid med informasjonsflom og strømprioritering, er det hver enkelt persons ansvar å opprettholde uavhengig tenkning og moralsk bunnlinje. Vi kan ikke bli skapere av falsk konsensus, og vi kan ikke bli deltakere i kollektiv oppvisning. Vi må tørre å stille spørsmål, tørre å ytre oss, tørre å si sannheten på "teateret".

7. Avslutning: Våkn opp i det absurde, tenk i latteren

"Teateret" er et verk som er verdt å tenke over. Det pakker tragediens kjerne inn i komedieform, og avdekker den virkelige krisen gjennom absurde hendelser. Det får oss til å tenke i latter, og våkne opp i det absurde.

Filmen latterliggjør ikke bare maktens arroganse, den falske strømmen, og kunstens forvirring, men avdekker også hele samfunnets moralske forfall under informasjonskontroll, maktstrukturer og kollektiv ubevissthet. Det minner oss om: På "teateret" er det bare ved å bevare vår indre bunnlinje at vi kan bevare vårt ekte selv i den falske "empati".

Kunstens verdi ligger i det ekte; samfunnets fremgang ligger i å være våken. "Teateret" er ikke bare en film, men et speil som reflekterer hver enkelt av oss. Det får oss til å se: På det virkelige "teateret", hvem spiller? Hvem ser? Hvem blir gjort narr av?

Dette er det mest tankevekkende ved "Teateret".