Hvordan kan et land med hundretusener av soldater, som en gang var en fryktet makt i Midtøsten, falle så raskt som et blunk?

Bare på under en måned har et helt regime forsvunnet. Tenk deg Irak tidlig på 2003 som et hus som en gang var storslått, men nå er gammelt og rystende, og bare trenger en sterk vind for å kollapse. Den som står i spissen for dette huset er Saddām Hussein, en figur som bare ved å nevne navnet får mange til å føle seg urolige eller beundrende. Han kom til makten i 1979, og i mer enn to tiår bygde han et regime av jern og blod. Han kontrollerte alt, fra militæret og politikken til hvordan folk tenkte. Gigantiske statuer av ham dukket opp over hele Bagdad.

Men bak denne glitrende fasaden, var Irak i ferd med å smuldre. Mange år med krig og sanksjoner hadde utarmet dette landet. Før 2003 hadde Irak gjennomgått en rekke store sår. Irak-Iran-krigen fra 1980-tallet som varte til 1988, kostet millioner av liv, ødela økonomien og etterlot Irak i gjeld. Før de rakk å komme seg, droppet Saddam Hussein landet inn i et nytt eventyr ved å invadere Kuwait i 1990. Resultatet var Gulfkrigen som brøt ut året etter, og koalisjonen ledet av USA beseiret Irak på bare noen uker.

Iraks hær var ødelagt, infrastruktur som broer og fabrikker ble ødelagt. Deretter innførte FN strenge økonomiske sanksjoner. Folk manglet mat og medisiner, mens militæret ikke hadde moderne våpen. Rustne stridsvogner, fly som knapt kunne lette eller var begravd i ørkenen. Likevel, Saddam Hussein hadde ikke mangel på styrker å støtte seg på. Han hadde Republikkens vakt, en eliteenhet godt utstyrt og absolutt lojal. Han bygde også et sterkt propagandaapparat som fikk folk til å tro at Irak fortsatt var en stormakt.

Men hva med sannheten?

Iraks hær med omtrent 375.000 soldater var uorganisert, og folket var utmattet etter mange dager. Nå kommer vi til det skjebnesvangre øyeblikket. Den 20. mars 2003, da hele verden rettet blikket mot Irak, lanserte USA under ledelse av president Georges Bush, sammen med Storbritannia, Australia og noen andre allierte, operasjonen "Frihet for Irak". Den offisielle grunnen USA ga var at Saddam Hussein utviklet masseødeleggelsesvåpen og hadde forbindelser til terrorisme, spesielt Al-Qaida. Senere fikk vi vite at disse anklagene ikke var helt sanne, men på den tiden var USA fast bestemt på å styrte Saddam Hussein, og de gjorde det veldig raskt. De lanserte en militæroperasjon kalt "sjokk og skrekk".

Himmelen over Bagdad den 20. mars 2003 var en blanding av eksplosjoner, lys og bomber samt raketter som lyste opp hele byen. B-52 bombefly, Tomahawk-raketter og stealth-fly bombet kontinuerlig strategiske mål. Det var militære kommandosentre, palasset til Saddam Hussein, kraftverk og kommunikasjonsanlegg. Bare i løpet av noen timer ble tusenvis av tonn bomber sluppet, noe som fikk Bagdad til å se ut som om det ble oversvømmet av en ildstorm.

Målene til USA var klare, å slå direkte mot hjernen av Irak, lamme kommandokapasiteten til Saddam Hussein, og denne taktikken var skremmende effektiv. Kommunikasjons sentre ble ødelagt, mange irakiske enheter mistet kontakten med hverandre. Kommandosystemet til den irakiske hæren kollapset bare etter noen dager. I mellomtiden begynte koalisjonsstyrkene å angripe fra sør, fra grensen til Kuwait. De inntok store byer på bare noen dager. Den irakiske hæren, til tross for sin størrelse, kunne nesten ikke motstå.

Irakiske fly kunne ikke lette mens koalisjonsflyene herjet på himmelen. Videre var kampmoralen til de irakiske soldatene svært lav. Resultatet var at titusenvis av irakiske soldater flyktet eller overga seg så snart de så skyggen av amerikanske soldater. USA brukte også ekstremt effektive psykologiske krigføringstaktikker. De slapp millioner av flygeblader over irakiske byer, og oppfordret soldater til å overgi seg med løfter om human behandling. Koalisjonens radio sendte ut meldinger som demoraliserte irakiske soldater. Bare i løpet av 10 dager hadde koalisjonen nærmet seg Bagdad, bare noen titalls kilometer fra hovedstaden.

Den 9. april 2003 var et historisk øyeblikk som hele verden ikke kan glemme. Bare 20 dager etter at krigen begynte, hadde den amerikanske hæren inntatt sentrum av Bagdad. Dette var dagen da Saddam Husseins regime offisielt kollapset. Bildet alle husker, en gruppe irakere med støtte fra amerikanske soldater rev ned den gigantiske statuen av Saddam Hussein på Firdos-plassen. Dette scenet ble sendt direkte på TV over hele verden som et symbol på slutten av en æra. Da de amerikanske styrkene nærmet seg forstedene til Bagdad, møtte de de siste styrkene til Saddam Hussein, Republikkens vakt. Dette var den mest elite styrken, godt utstyrt og antatt å kjempe til siste mann for å beskytte hovedstaden.

Men hva med virkeligheten?

Selv Republikkens vakt kunne ikke motstå den overveldende styrken fra koalisjonen. USA brukte artilleri, luftmakt, stridsvogner, og knuste disse enhetene. Det ble utkjempet intense kamper i vest og sør for Bagdad, men de irakiske styrkene ble raskt overveldet. Det som er bemerkelsesverdig er at i disse siste dagene, visste ingen hvor Saddam Hussein var. Han hadde forsvunnet fra Bagdad så snart krigen begynte. Noen sa at han hadde forberedt hemmelige tilfluktssteder under jorden, men sannheten var at han stadig flyttet fra hus til hus for å unngå å bli oppdaget.

Da Bagdad falt, var den irakiske regjeringen fullstendig oppløst. Ingen ledet, ingen organiserte motstand, ministre, generaler, eller høytstående embetsmenn enten flyktet eller ble tatt til fange. Den 9. april, da amerikanske stridsvogner rullet inn i sentrum av Bagdad, møtte de nesten ingen motstand. Regjeringsbygninger, museer, til og med sykehus ble ransaket. Dette kaoset var det første tegnet på kollapsen av Saddam Husseins regime.

Så hvorfor kollapset Irak så raskt?

La oss analysere dypere. Først er den militære styrken til koalisjonen en nøkkelfaktor. USA og allierte hadde ikke bare overlegenhet i antall våpen, men også i teknologi. Laserstyrte raketter, spion satellitter og droner gjorde at de kunne treffe hvert mål nøyaktig. I mellomtiden hadde Irak nesten ingen luftmakt, og den militære teknologiske forskjellen var for stor. For det andre, Irak var allerede alvorlig svekket før krigen begynte.

Mer enn et tiår med økonomiske sanksjoner hadde utarmet dette landet, folk manglet mat og medisiner, og militæret fikk ikke vedlikeholdt våpnene. Og for det tredje, oppløsningen av Saddam Husseins regime var en viktig faktor. Hans regjering var avhengig av lojaliteten til en liten gruppe, hovedsakelig sunnier. Da krigen begynte, begynte generaler og høytstående embetsmenn å flykte. Han mistet kontrollen, og kommandosystemet kollapset som et sandslott. Ingen var der for å organisere motstand, ingen ledet hæren. Men historien stopper ikke der. Selv om Saddam Hussein ble styrtet, forble han på rømmen i mange dager.

I desember 2003 fant amerikanske soldater ham i et lite skjulested nær hjembyen hans. Men hans fall var ikke slutten på en tragedie kalt Irak. Mange trodde at når han ble styrtet, ville Irak bli et fredelig og velstående land. Men nei, i virkeligheten åpnet den raske kollapsen av Saddam Husseins regime et nytt kapittel fullt av kaos. Da Bagdad falt, var det ingen som ledet landet. Den irakiske hæren ble oppløst, politiet eksisterte ikke lenger, regjeringen kollapset, noe som resulterte i omfattende plyndring, kriminelle gjenger dukket opp, og samfunnet falt inn i kaos.

Museer som inneholdt Iraks tusenårige kulturarv ble ransaket. Sykehus hadde ikke medisiner, og skolene ble stengt. Irakere som allerede led under sanksjoner, måtte nå møte en usikker fremtid. Videre, kollapsen av Saddam Hussein utløste etniske og religiøse konflikter i Irak. Under hans styre hadde sunniene makten selv om de bare utgjorde 1/5 av befolkningen. Da USA ga makten til den shia-dominante majoriteten, følte sunniene seg utelatt. Dette førte til væpnede opprør. Fra 2004 falt Irak inn i en uoffisiell borgerkrig med titusenvis av døde.

Selv USA gjorde alvorlige feil etter seieren. En av de mest skadelige beslutningene var å fullstendig oppløse den irakiske hæren og implementere en avdekkingspolitikk, og sparke alle som hadde jobbet for Saddam Hussein ut av regjeringen. Tusenvis mistet jobben, lærere, leger, offiserer, mange av dem, i sinne og uten noe å miste, sluttet seg til opprørsgruppene.

Historien om kollapsen av Irak i 2003 er en av de mest tragiske i moderne historie. Bare på 20 dager ble et regime som en gang fikk hele verden til å frykte, til støv. Men den seieren førte ikke til fred, men åpnet opp for en periode med ustabilitet med konsekvenser som det irakiske folket har måttet lide under i flere tiår, og som fortsatt er til stede i dag.