Sørbygningen er for meg ikke bare en bygning. Den bærer min bestefars gamle levebrød, trykker mine ungdomsminner, og er mer som et frø som har slått rot i mitt blod og vokst til et unikt preg av Guangzhou.

Ifølge mamma jobbet bestefar som regnskapsfører i et tobakksselskap inne i Sørbygningen (som vi gamle Guangzhouere kjærlig kaller den) før frigjøringen. Denne historien har blitt den mest fjerne, men også mest vedholdende forbindelsen mellom familien vår og denne storslåtte bygningen. Mamma sa at Sørbygningen den gang var Guangzhou sin "skyskraper", stående ved elvebredden, uten noen bygning som kunne skjule dens stolte silhuett mot Perleelven. Bestefar gikk hver dag i en nypusset, gammeldags lang skjorte eller en halvny dress, med en slitt, skinnende lærveske under armen, og trådte inn gjennom den imponerende inngangen, omgitt av den aromatiske lukten av tobakk, mens fingrene hans danset over abacusperlene – klikkelyden var lyden av hans familieforsørgelse, og ble også det første inntrykket av Sørbygningen i min barndoms fantasi, en skygge fylt med røyklukt og gullglans. Jeg tegnet alltid i tankene hvordan han gikk gjennom den polerte marmorhallen, tok den gamle heisen som måtte betjenes av en person, som brummet opp og ned, og den gamle Guangzhou sin verdighet og beskjedenhet kom til liv i disse detaljene. Dessverre, før jeg ble født, var han allerede borte, og disse bildene måtte jeg bare sette sammen fra mammas fortellinger og de gule, gamle fotoalbumene.

I min generasjon er Sørbygningen ikke lenger et sted for bestefar som han snakket om med respekt, men har blitt et virkelig, pulserende "shopping"-mål i min ungdom. På begynnelsen av 80-tallet, noen ganger i helgene, fløy tankene mine til elvebredden. Jeg hoppet på den ni cent dyre bussen ved fabrikkporten, ristet og rullet hele veien, gikk av på 623. gate, og blandet meg inn i folkemengden ved Xihou munnen, og hastet mot Sørbygningen. Når jeg så den solide, stabile silhuetten stå ved elvebredden, falt hjertet mitt til ro, som en hjemvendt sønn – den forventningen var den mest spennende starten på hele reisen.

Inne i Sørbygningen er det en annen verden av liv og røre. Første etasje er alltid overfylt, med fargerike neonskilt som blinker over hodet, reflektert i glassmontrene med et overflod av varer. I luften er det lukten av ny stoff, den søte duften av kosmetikk, og den svake oljelukten fra dim sum-butikker som blander seg sammen. Klimaanlegget er så kraftig at når man trår inn fra den kvelende varmen ute, er det som å trå inn i et paradis. Jeg elsket å gå i andre og tredje etasje, hvor klesavdelingen var fylt med de mest trendy "fine skjortene". Sammen med venninnene mine, pratende og fnisende, kjempet vi oss frem til disken i den trange folkemengden, fingrene våre trykket mot glasset, pekte på stilene vi likte, og ba ekspeditøren om å ta dem ut for å se nærmere og prøve dem på. De ekspeditørene, alltid med en viss tilbakeholdenhet fra de statseide butikkene, var likevel overraskende raske, med klikkelyden fra abacusene som fylte rommet, og de skrev ut kvitteringer, tok imot penger og ga vekslepenger i ett jafs. Å kjøpe en skjorte som virkelig falt i smak, eller et par slengbukser, ga meg en tilfredsstillelse som kunne gjøre meg glad i en hel uke. En gang, i et lite hjørne på andre etasje, samlet jeg mot til meg og brukte syv og en halv yuan for å få noen til å bruke en kald pistol til å "plaffe" to hull i øreflippen min. Smerten fikk meg til å trekke pusten dypt, øreflippen brant, og det jeg fikk var to små, nesten usynlige, gulløredobber, pakket forsiktig inn i papir og gitt til meg – de to små tingene, så store som grønne bønner, ble faktisk det mest modige og minste minnet om "å pynte seg" i min ungdom. Nå, når jeg berører øreflippen, føles det som om den brennende varmen fortsatt sitter igjen.

Da det kom til å gifte seg og skaffe seg møbler til det nye hjemmet, var Sørbygningen naturligvis vårt førstevalg. Sammen med mannen min gikk vi nøye gjennom etasje med sengetøy, og til slutt falt blikket vårt på et tykt, mykt, mønstrete fleecepledd i Sørbygningen. Den prisen virket absolutt ikke liten på den tiden, men den varme, tette følelsen av stoffet føltes som om det kunne dekke hele vinteren. Vi bet på tennene og kjøpte det. Dette pleddet kjøpt i Sørbygningen ble virkelig den første "store" eiendelen i vårt nye liv. På bryllupsnatten, lå det perfekt over oss, med den nyfødte, unike mykheten som pakket inn drømmer og varme for fremtiden, og nå, når jeg tenker tilbake, føles det som om fingertuppene mine fortsatt kan kjenne den nye teksturen, den alvorlige og milde følelsen av et nytt kapittel i livet.

Tiden går, bygningene langs Perleelven blir høyere og høyere, glassfasadene blinker så sterkt at de er blinde. Nye steder som New Grand og Guangbai åpner, og de unge har flere trendy steder å dra til. Sørbygningen, som en gammel mann som har opplevd mye, går sakte og vakler, og glansen på den ser ut til å ha blitt bleket av tidens gang. Når jeg går tilbake til Sørbygningen, føler jeg noen ganger at lyset der inne ikke er så strålende som jeg husker det, og varenes oppstilling ser ikke ut til å ha den samme omhyggelige smaken som før. Av og til, når jeg går forbi disken som en gang var overfylt, ser jeg ekspeditøren som støtter hodet på hånden, med blikket tomt, stirrende på den sparsomme menneskemengden ved inngangen. Den livlige, varme atmosfæren som en gang fylte hvert hjørne, ser ut til å ha trukket seg tilbake, og etterlatt seg bare ekkoet av tomhet som svever over den glatte, polerte marmorflaten.

Jeg hadde aldri forestilt meg at det en gang så prestisjefylte varehuset i 2005, plutselig skulle forvandle seg til Sørbygningens internasjonale elektroniske digitale by. Hele bygningen ser ut som den har fått på seg en ny, uegnet drakt, med boder fylt med mobiltelefoner, datakomponenter, høyttalere og andre elektroniske produkter, som driver med engros og detaljhandel. Når jeg går inn, er den kjente lukten av stoff og kosmetikk for lengst byttet ut med en ny lukt av plast og elektroniske komponenter. Klimaanlegget er fortsatt kraftig, men den overraskende følelsen av å trå inn i et "varehusparadis" er umulig å gjenskape. Det er fortsatt livlig, men den unike atmosfæren som tilhørte gamle Sørbygningen, blandet med livets forventninger og byens livlighet, har virkelig bleknet og forsvunnet. Tiden har rullet videre, og selv et så betydningsfullt landemerke kan ikke unnslippe skjebnen av å måtte omstille seg for å overleve.

Nå, stående ved elvebredden, ser jeg opp mot den strålende Guangzhou-tårnet på den andre siden av elven, og når jeg ser tilbake på den stille Sørbygningen ved siden av meg, er det alltid en udefinerbar følelse som rører seg i hjertet mitt. Den er som en stor murstein, dypt forankret i fundamentet av livet mitt. Mamma snakker om bestefars klikkelyd fra abacus i det røykluktende kontoret, som om den har krysset gjennom sytti års tåke, og fortsatt svakt hvisker i ørene mine; min egen hastverk for å presse meg inn på den ni cent dyre bussen etter jobb, den sprudlende gleden av å henge ved klesdisken, den skarpe smerten fra å få hull i ørene, og den lille vaniteten som fulgte, den solide varmen fra fleecepleddet på bryllupsnatten... disse fragmenterte minnene er alle trygt bevart av de tykke ytterveggene og de intrikate trappene i Sørbygningen.

Sørbygningen er mer enn bare en bygning. Den er et stille vitne til min bestefars gamle levebrød (selv om jeg bare kjenner den gjennom mammas fortellinger), et pulserende lekeplass fra min ungdom, og en alvorlig vitne til et viktig vendepunkt i livet mitt (bryllup). I mursteinene hennes er tiden til to generasjoner av familien min bygget inn, sammen med de enkleste gledene og hverdagslivets små øyeblikk. Uansett hvordan hun ser ut, endrer seg med tidens gang, eller til og med forvandler seg til en digital by, er den tunge følelsen av tilknytning, som Perleelvens vann, som strømmer gjennom fundamentet, trer inn i blodet mitt, og blir til en uadskillelig del av mine Guangzhou-minner – denne enorme bygningen vokter alltid over byen min med sin stille, varme tilstedeværelse, og beskytter den dypeste identiteten og lengselen i hjertet mitt.

*Guangzhou-dialekt forklaringsliste (femten punkter):**

1.  **Sørbygningen:** Forkortelse for "Sørbygningen". Kjærlig betegnelse for denne ikoniske bygningen blant gamle Guangzhouere.
2.  **Jobbe som regnskapsfører:** Å jobbe med regnskap.
3.  **Jobbe:** Å arbeide, ha jobb.
4.  **Gå på shopping:** Å handle, gå på shopping.
5.  **Kjøpe ting:** Å kjøpe varer.
6.  **Ungdom:** Ungdomstiden.
7.  **Ni cent:** Refererer til busstaksten som var ni cent RMB på den tiden.
8.  **Gå av:** Å gå av (spesielt fra offentlig transport).
9.  **Haste:** Å beskrive en hastig gangart.
10.  **Se nærmere:** Å se tydeligere.
11. **Favoritt:** Det man liker, som faller i smak.
12. **Pynte seg:** Å kle seg, gjøre seg pen.
13. **Dekke:** (verb) Å dekke til, å skjule. For eksempel "dekke til med teppe".
14. **Trengsel:** Å være overfylt, trangt.
15. **Bite tennene sammen:** Å bestemme seg, å ta mot til seg (vanligvis når man står overfor vanskeligheter eller store utgifter).