Byens andre hus er ikke bare et stedsnavn på kartet for meg. Det er som en stor magnet som har holdt fast ved vår generasjons fritid. Når jeg trår inn gjennom den ikke så imponerende døren, føles det som om det skjuler en selvforsynt liten verden, alltid fylt med menneskelig støy, alltid med lys og skygger som flyter. Kinoen, dansegulvet, og senere det bråkete karaokestedet, ligger lag på lag, fylt med våre unge, rastløse dager.

Den kinoen er mitt første minne om byens andre hus. En vanlig helg i midten av åttitallet satt jeg i kinoen og så "Mamma, elsk meg en gang til". På lerretet ble det en hjerteskjærende scene mellom mor og sønn, og den gripende sangen "Bare mamma er best i verden" runget i kinosalen. I mørket hørtes det undertrykte gråten fra alle kanter, som kom og gikk. Jeg bet tennene sammen, men tårene trillet likevel nedover kinnene mine, varme som ild. Når lyset ble skrudd på etter filmen, så jeg ansiktene med tåremerker, og vi så på hverandre og smilte litt flau. Den filmen åpnet en sprekk i hjertet vårt, og tårene som rant, var den mest enkle og sårbare følelsen folk hadde på den tiden.

Kinoen var et utløp for følelser, mens dansegulvet var stedet hvor vi kunne spre våre ungdommelige vinger. Det lå dypt inne i byens andre hus, og når vi åpnet den tunge lydisolerte døren, ble vi møtt av en bølge av varme og en kompleks blanding av dufter: parfyme og svette. Lysene blinket forvirrende, og den roterende glasskulen sprøytet fragmentert lys over de dansende skikkelsene. På dansegulvet trådte menn og kvinner med enten usikre eller erfarne skritt, svaiende til musikken. Luften var fylt med en forsiktig spenning og prøving. På helgen var dette vårt "hangout".

En kveld avtalte jeg å dra dit med tre gode kvinnelige kolleger fra fabrikken. Vi "jentene" hadde byttet til nye kjoler, stylet håret vårt, og gikk inn i dansegulvet med en ubeskrivelig spenning. Så snart vi satte oss ved et lite rundt bord i et hjørne og bestilte brus, så jeg at det satt fire velkledde "gutter" ved nabobordet, som så ut til å være på vår alder. De snakket lavt og lo, og blikkene deres fløt av og til mot oss. Som forventet, da en myk vals begynte å spille, reiste en høy gutt seg, gikk høflig mot bordet vårt og smilte: "Kan jeg få lov til å danse med dere, frøknene?"

Fire mot fire, som om det var en avtale. Han gikk rett bort til meg, bøyde seg litt og rakte ut hånden: "Jeg heter Xiao He, kan jeg få danse med deg?" Under lyset hadde han klare øyne og et vennlig smil. Hjertet mitt hoppet et slag, og jeg rakte hånden ut.

På dansegulvet sto folk tett, og det føltes litt trangt å snu seg. Xiao Hes dansetrinn var stabile, han førte meg uten å virke påtrengende. Mens han danset, introduserte han lavmælt: "Den forrige var en blues, og nå er denne... hmm, en tango." Han justerte litt på posisjonen sin, og ba meg lene meg litt fremover, nærmere, "Tango handler om denne følelsen, som å gå, men hvert skritt må være på rytmens eggeskall, det må være kraftfullt, med pauser, det er poesi i bevegelse." Stemmen hans var ikke høy, men den overgikk klart musikken, med en intellektuell alvorlighet. Jeg prøvde å følge hans ledelse, klønete imiterte jeg den "pausen", og følte ansiktet mitt bli varmt, håndflaten min svettet litt. Senere, under småprat, fikk jeg vite at de fire var nyutdannede studenter fra Guangzhou Broadcasting Academy. Den kvelden, under de blinkende lysene og det litt overfylte dansegulvet, var det en blanding av nyfikenhet, sjenanse og en svak spenning som, som tangoens rytme, tydelig satte sitt preg i hjertet mitt. Xiao He forfulgte meg en stund etterpå, inviterte meg til å se film og gå tur, men til slutt var ikke skjebnen sterk nok, og vi klarte ikke å bli sammen. Jeg hørte at han senere dro til Shenzhen for å utvikle seg. Men dette hjørnet av dansegulvet i byens andre hus har fortsatt en spesiell glød i minnet mitt.

Tiden går, og byens andre hus endres også. På midten av nittitallet feide karaokebølgen over hele landet, og det åpnet et i byens andre hus, med et veldig iøynefallende navn - "Sangplattform". Innredningen var ikke luksuriøs, men neonskiltet blinket sterkt. Under et gjenforeningsmøte med gamle klassekamerater foreslo noen å dra til "Sangplattformen" for nostalgi. Da vi gikk inn i det rommet, så vi at veggene var dekket med dyp rød fløyel, i et forsøk på å skape en slags "luksusfølelse". Den enorme skjermen, blinkende teksting, og den øredøvende musikken, alt brølte.

Mikrofonen ble passert mellom flere aktive klassekamerater, og kantonesiske hits ble sunget etter hverandre, med hese stemmer og mange falske toner, noe som førte til latter. Noen bestilte "Ekte menn" av Lin Zixiang, og skrek med hevet stemme; andre bestilte "Strøm og motstrøm" av Xu Xiaofeng, og sang med en følelse av nostalgi. Jeg satt i sofaen i hjørnet, så på de kjente, men fremmede ansiktene som beveget seg, bråkte og slappet av under de hypnotiske lysene. Den enorme høyttaleren brølte, og fikk hjertet til å vibrere, samtalene måtte ropes. Dette var ikke lenger den uskyldige nervøsiteten fra dansegulvet tidligere, men mer som en støyende frigjøring, en hastverk for å bevise at man ikke hadde falt bakpå. Det var livlig, men jeg følte alltid en tomhet i hjertet, som om noe manglet.

Dagene blar forbi, og byens ansikt endres med store ombygginger. For noen år siden, da jeg tilfeldigvis gikk forbi byens andre hus, oppdaget jeg plutselig at det kjente stedet hadde blitt litt fremmed. Dansegulvet, den tidligere lysende inngangen med musikk som fløt, sammen med den roterende lyskulen og det glatte gulvet, var for lengst borte, og det var bare et tomt område igjen, som om det aldri hadde vært en natt som fikk unge mennesker til å rødme og få hjertebank. "Sangplattformen" var også helt borte, som om en vind hadde blåst over, og de hese sangene, de blinkende neonlysene, sammen med en viss støy fra den tiden, ble blåst bort uten et spor. Det som erstattet dem var noen nye, skinnende fasader som solgte det unge mennesker i dag jager.

Nå, når jeg av og til går forbi byens andre hus, står jeg nær den kjente døren og ser på de hastende, fremmede ansiktene som kommer og går. Døren ser ut til å være den samme, men den lille verdenen som en gang fikk oss til å bli værende, fylt med glede og hjertebank, er til slutt forsvunnet. Den er som en sta gammel venn, ansiktet har endret seg, men skjelettet er fortsatt der, bare sjelen inni har stille blitt byttet ut i tidens gang. Da Xiao He lærte meg å danse tango på dansegulvet, er duften av parfyme blandet med en svak duft av blomstervann, som fortsatt svever i et hjørne av minnet. Den duften, sammen med de lysene og skyggene fra de kveldene, har blitt en krukke med vin som den gamle Guangzhou har brygget i hjertet mitt, med en kompleks smak, både latter og tårer, både støy og stillhet, jo eldre, jo klarere. Byens andre hus for en generasjon har til slutt blitt et uforglemmelig punkt i minnet til vår generasjon. Når kveldsbrisen blåser, med litt av Pearl Rivers fuktighet og lukten av gatekjøkken, ser jeg for meg at under portikken til byens andre hus, ser jeg igjen noen unge skikkelser i blomstrete kjoler, smilende, på vei inn i den lysende natten med musikk som flyter - den natten som bare tilhørte oss, og som vi aldri kan gå tilbake til.