I den vidstrakte præriene i Montana, USA, ligger en liten by kalt Ginnell. Den er som en perle glemt av tiden, stille innfelt i omfavnelsen av Rocky Mountains. Her er det ingen høye bygninger, ingen biltrafikk, bare lave trehus, ville blomster som svaier i vinden, og røyken som stiger opp fra takene om morgenen. Folk i byen kjenner hverandre godt, barna jager hverandre rundt hjørnet, og de eldre soler seg på verandaene, livet er sakte og fredelig.

En vanlig familie

John Harrison og hans kone Emily bor i denne lille byen. De er verken rike eller berømte, bare to helt vanlige mennesker. John jobber som leder i et forsikringsselskap i byen, mens Emily er lærer for tredje klasse på barneskolen. Hjemmet deres er et lysegult, to-etasjers trehus, med en liten hage foran, hvor de dyrker lavendel, roser og noen solsikker. Om sommeren fylles luften med blomsterduft, biene surrer, og barnas latter runger i hagen.

De har to barn - seks år gamle Lily og fire år gamle Ben. Lily ligner på moren, stille og glad i å lese, hun elsker å sitte ved vinduet med en eventyrbok; Ben derimot, ligner på faren, livlig og aktiv, han elsker å sykle rundt i hagen på sin lille sykkel, mens han imiterer lyden av brannbiler med "vroom vroom".

Dette hjemmet er vanlig, men varmt, som en lampe som svaier lett i vinden, og lyser opp hvert hjørne av livet.

Et savnet "parreise"

Den sommeren fikk John en sjanse til å delta på en bransjeopplæring i Seattle, som varte i fem dager. Dette var en sjelden mulighet for karrierefremgang for ham, og Emily hadde akkurat søkt om ferie, så de bestemte seg for å benytte anledningen til å ta en savnet "parreise" - de skulle overlate barna til naboen tante Martha.

Martha er en pensjonert sykepleier, over seksti år gammel, med grått hår og et vennlig blikk. Hun bor ved siden av og har et veldig godt forhold til Harrison-familien. Barna kaller henne "bestemor Martha", fordi hun alltid elsker å bake småkaker til dem og fortelle historier fra det gamle vesten. Før de dro, sjekket Emily om og om igjen barnas klær, leker og snacks, og hun satte spesielt opp en liste med nødnumre og medisinliste på kjøleskapet.

"Martha, jeg setter virkelig pris på det," sa Emily mens hun holdt hånden hennes hardt.

"Ikke bekymre deg, barna mine er tryggere hos meg enn hos dere," svarte Martha med et smil mens hun klappet henne på skulderen.

John kysset barna på pannen for siste gang, og Lily holdt rundt benet hans og sa: "Pappa, kom tidlig tilbake." Ben holdt opp sin lille brannbil: "Pappa, jeg vil være en helt!"

I det øyeblikket skinte solen over hagen, vinden blåste lett i gardinene, og ingen kunne ane at noen dager senere ville disse ordene bli til virkelighet på en hjerteskjærende måte.

En gnist i Seattle

John og Emily hadde en hyggelig tid på opplæringen. De gikk tur ved innsjøen i Seattle, spiste fersk laks, og så soloppgangen over Mount Rainier. Byen var lysende, livet virket som om det hadde trykket på pauseknappen, og bare de to var igjen. Men den tredje natten våknet John plutselig fra drømmen.

Måneskinnet flommet inn gjennom vinduet, hotellet var så stille at han kunne høre sitt eget hjerte banke. Han snudde og vendte seg, men fikk ikke sove, og barnas sovende ansikter dukket stadig opp i tankene hans - Lily med sin dukke, Ben krøllet sammen i sitt lille teppe. En merkelig uro snodde seg rundt ham som en vinranke, og ble strammere.

"Emily," sa han stille, "jeg vil gjerne dra hjem og se, bare for en dag, ok? Barna er fortsatt små, og jeg er litt bekymret."

Emily åpnet øynene, overrasket: "Vi har bare vært her i tre dager, hva er galt?"

"Jeg kan ikke forklare det... jeg føler meg bare urolig." Johns stemme var dyp, "kanskje jeg bekymrer meg for mye."

Emily var stille et øyeblikk, så på ektemannens bekymrede øyne, og nikket til slutt: "Greit, vi drar hjem i morgen."

Lys i flammene

Neste morgen satte de seg i bilen for å dra hjem. Hjulene rullet over Montanas rette veier, med bølgende kornåkre og spredte gårder på begge sider. Kuene beitet i det fjerne, og ørner svevde på himmelen. Da solen gikk ned, var de nær Ginnell. Akkurat ved svingen tre miles fra hjemmet, kom det plutselig en tykk røyk inn i synsfeltet.

"Herregud!" ropte Emily, "er ikke det huset til Flatt?"

I det fjerne ble et kjent rødt murhus slukt av flammene. Flammene sprøytet ut av vinduene som en brølende beist. Den tykke røyken steg opp, og så ekstra grusom ut i solnedgangen. Alarmene hadde ennå ikke gått, bare lyden av flammene som brant og treverk som sprakk, ekkoet over de åpne markene.

John tråkket instinktivt på bremsen. Han rullet ned vinduet, og en varm vind traff ansiktet hans, luften var fylt med en stikkende lukt av brent og smeltet plast. Da kom en kvinne løpende mot dem - det var fru Flatt, hun hadde rotete hår, ansiktet var dekket av sot og tårer, og en del av nattskjorten hennes var brent, hun var barføtt.

"Vær så snill! Redde barna mine! De er fortsatt i kjelleren!" Hun falt nesten på kne, stemmen hennes var hes, "to barn... og et barn fra en venn... de er alle der nede!"

John nølte ikke, han grep tak i campingvannbøtten fra bagasjerommet, løp til veiskulderen og fylte den med vann, og helte det over hodet sitt, og ble gjennomvåt. Han trakk pusten dypt og sa til Emily: "Ta vare på henne, jeg går for å redde folk."

"John! Ikke gå! Det er for farlig!" Emily grep tak i armen hans, stemmen hennes skalv.

"Hvis det var våre barn, hva ville du ønsket at andre skulle gjøre?" Han forsiktig skiltet hånden hennes, blikket hans var fast som jern.

Han var som et lys, som stormet inn i flammene.

Inne var det tykk røyk, sikten var mindre enn en meter. Varmen brente huden, og hvert åndedrag føltes som å inhalere kniver. Han famlet seg frem til stuen, fant trappen til kjelleren - de tre trinnene var brennhete. Han krabbet fremover, og til slutt fant han to barn som nesten var bevisstløse av røyken i et hjørne av lagerrommet. Han beskyttet dem med kroppen sin og krabbet skritt for skritt ut av flammene.

"Raskt! Ta imot!" Han ga de to barna til Emily, og selv sank han ned på bakken, pustet tungt, ansiktet hans var dekket av sot, og armene hadde allerede fått blemmer.

"Det er... det er to barn til..." sa fru Flatt skjelvende, "barnet til vennen min... er også her..."

John så opp, blikket hans var fast. Emily grep tak i armen hans: "John! Ikke gå! Du vil dø!"

Han skilte forsiktig hånden hennes, stemmen hans var hes men fast: "Hvis det var våre barn, hva ville du ønsket at andre skulle gjøre?"

Han stormet inn i flammene igjen.

Denne gangen var flammene enda sterkere. Taket begynte å kollapse, gnister sprøytet. Han famlet i mørket, ropte: "Barna! Kan dere høre meg? Pappa er her!"

Endelig, i det innerste lekerommet, hørte han svake gråte. To små kropper krøllet seg under sofaen - det var Lily og Ben! De hadde på seg små bjørnehatter og holdt tett om lekene sine.

"Pappa..." sa Lily svakt.

"Ikke vær redd, pappa er her." John ble overrasket over å oppdage at de to barna faktisk var Lily og Ben, han rev av en del av skjorten sin for å dekke til munnen og nesen deres, og holdt dem tett inntil brystet, mens han beskyttet dem mot fallende brennende gjenstander, og krabbet skritt for skritt ut av flammene.

Da han ga barna til Emily, følte han seg helt utmattet. Han knelte ned, leppene hans var blå, og ansiktet og armene var dekket av brannskader. Emily holdt barna, tårene strømmet som en demning som brast, og plutselig skrek hun: "Våre barn! Dere... hvordan kan dere være her?!"

Det viste seg at tante Martha hadde hatt en hastesak den dagen og måtte dra til byen for å kjøpe medisiner, så hun hadde overlatt barna til fru Flatt for en natt - hun trodde det bare var for noen timer, men hadde ikke forventet denne store brannen.

Ambulanse sirenene nærmet seg endelig. Da helsepersonell løftet John opp på båren, klarte han med vanskeligheter å åpne øynene, så på sin kone og barn som var trygge, og smilte svakt, og sa: "Jeg... er tilbake."

Buddha sa: "Sår gode frø, høst gode frukter; sår dårlige frø, høst dårlige frukter."

I det øyeblikket John stormet inn i flammene, sådde han et "godt frø". Han tenkte ikke på gevinst eller tap, han veide ikke liv og død, men handlet ut fra medfølelse og ansvar. Og skjebnen, på den mest utrolige måten, lot ham høste "gode frukter" - det han reddet, var nettopp de han ville beskytte for enhver pris.

Er ikke dette en sann fremstilling av buddhismens "kausalitet"?

I Dhammapada står det: "Ikke undervurder små gode gjerninger, tenk at de ikke gir velsignelse, selv små dråper kan fylle en stor krukke over tid."

Ikke undervurder noen små gode gjerninger, akkurat som små dråper, over tid kan fylle en stor krukke. Johns godhet er ikke en stor prestasjon, men stammer fra en vanlig persons respekt for livet og empati for andres lidelse. Det er nettopp denne "gode tanken" som stille snur liv og død i skjebnens tannhjul.

Buddhismen snakker om "oppståelse av avhengighet", at alle fenomener oppstår fra sammensmelting av årsaker og betingelser. John har ingen blodrelasjon til Flatt-familien, men på grunn av en brann, og hans medfølende tanke, knyttet han en utrolig "god relasjon". Og denne "relasjonen" reddet til slutt hans egen familie.

Dette minner om en setning fra Diamond Sutra: "Bør ikke ha noe sted å bo, men la hjertet oppstå."

Ekte gode gjerninger bør ikke være knyttet til belønning, og bør ikke være knyttet til "jeg", "andre", "alle levende vesener" eller "de som lever lenge". Når John reddet folk, tenkte han ikke på "hvem redder jeg", men bare "noen trenger hjelp". Nettopp fordi han "ikke bodde", var hans godhet så ren, så kraftfull, og så i stand til å berøre himmel og jord.

"Uten årsak, stor medfølelse, samme kropp, stor sorg."

Dette er buddhismens høyeste tolkning av medfølelse.

"Uten årsak, stor medfølelse" - selv om man ikke har noe forhold til den andre, er man villig til å gi glede;

"Samme kropp, stor sorg" - selv om den andre er en fremmed, føler man med deres smerte.

Johns handling er nettopp en manifestasjon av denne store medfølelsen. Han kjente ikke barna til Flatt-familien, men var villig til å risikere livet sitt. Kroppen hans ble brent av flammene, lungene hans ble skadet av røyken, men han hadde bare én tanke i hodet: "Redde barna."

Og miraklenes inntreden er ikke tilfeldig, men en nødvendighet av "hjertet som resonerer med universet".

Når hjertet ditt er knyttet til andres lidelse, vil universet svare deg.

Johns historie får oss også til å tenke på grensen mellom "selv" og "andre".

I buddhismen er "jeg" ikke en isolert eksistens. Vi er knyttet til alt, og er ett med alle levende vesener. Å skade andre er å skade seg selv; å gagne andre er å gagne seg selv. Hvis John hadde valgt å være likegyldig og gå bort, kunne han kanskje ha reddet seg selv, men det som ville vært tapt, ville vært hele familiens integritet og sjelens fred.

I Vimalakirti Sutra står det: "Hvis bodhisattva ønsker å oppnå et rent land, må han rense sitt hjerte; i henhold til hjertets renhet, vil Buddha-landet være rent."

Den ytre verden er en projeksjon av det indre. En person med kjærlighet og medfølelse i hjertet, vil naturligvis befinne seg i en verden fylt med lys og mirakler.

Johns hjerte er rent, så hvor enn han går, blir det et rent land.

Konklusjon: Gi verden et smil, og få et mirakel tilbake

John opplevde senere en lang rehabilitering. Armene og ryggen hans fikk permanente arr, men han angret aldri. I et intervju sa han:

"Jeg er ikke en helt. Jeg gjorde bare det enhver far ville gjort. Hvis jeg ikke hadde vært der den dagen, ville jeg ønsket at andre også kunne gjort det for barna mine."

Denne setningen stemmer overens med buddhismens praksis av "bytte av selv og andre" - å være villig til å lide for andre, og å gi lykke til andre.

I dag fortsetter folk i Ginnell å fortelle denne historien. Den er ikke lenger bare en legende om "gode mennesker får gode belønninger", men en moderne fabel om årsak og virkning, medfølelse og oppvåkning.

Må vi alle huske:

• Hver eneste gode handling er å så frø for fremtidige velsignelser;
• Hver eneste respons på andres lidelse er å rense sin egen sjel;
• Hvert smil du gir til verden, vil til slutt komme tilbake til deg i form av mirakler.

Buddha sa:

"Hjertet er som en kunstner, i stand til å male de fem skygger."

Ditt hjerte er penselen for din skjebne.

• Mal med medfølelse, og du vil få lys;
• Mal med gode gjerninger, og du vil få mirakler.

Gi verden et smil,

de gode frøene du sår,

vil til slutt i reinkarnasjonens lange elv,

blomstre med de vakreste blomster, og bære de søteste frukter.