Hver gang jeg går forbi Zhongshan 2. vei og ser den majestetiske rød sandsteinsportalen, kan jeg ikke unngå å stoppe opp. Martyrkirkegården for Guangzhou-opprøret er for meg ikke bare et punkt på kartet, men også et minne som har preget mesteparten av livet mitt. Som en innfødt Guangzhou-er har jeg vært vitne til denne byens forandringer, og martyrkirkegården er som en stille vitne, som bærer på flere generasjoners minner om glede og sorg.

Kirkegården ble grunnlagt i 1954, og parken er fylt med grønne furuer og sypress, alltid grønn gjennom året, og utstråler en alvorlig og høytidelig atmosfære. Jeg husker spesielt godt da jeg som ung først kom inn i kirkegården, læreren tok oss med for å besøke de ulike minnesbygningene og forklarte deres historiske betydning. De høye minnesmerkene og de utsøkte paviljongene virket både mystiske og hellige for den unge meg. Selv om jeg ikke kunne forstå den dype meningen fullt ut, ble den respektfulle følelsen som en frø dypt plantet i hjertet mitt.

I skoleårene var det en årlig tradisjon at skolen organiserte besøk til martyrkirkegården. Vi hadde på oss blekede klær og knyttet lyse røde skjerf, og stilte oss opp i ryddige rekker for å gå fra skolen. Den gangen var kirkegården mye enklere enn nå, men hadde en egen alvorlig og høytidelig atmosfære. Å legge ned blomster og ha et minutts stillhet foran minnesmerket ble gjort med stor nøyaktighet. Etter seremonien tok læreren oss med for å se på de ulike bygningene, og jeg elsket å besøke vennskapspaviljongen mellom Kina og Nord-Korea, den sjarmerende sekskantede paviljongen fanget alltid blikket vårt som unge. Og dammen med lotusblomster ved siden av var stedet vi alltid lengtet tilbake til. Hver sommer, med frodige lotusblader og blomstrende lotusblomster, spredte den delikate duften seg i hvert hjørne av kirkegården, og skapte en merkelig og harmonisk atmosfære sammen med det alvorlige minnesstedet.

Tidlig på 1980-tallet, da reform og åpningens vårvind blåste over hele landet, opplevde Guangzhou som Sørporten en direkte påvirkning fra utenlandsk kultur. Selv om kulturlivet den gangen fortsatt var ensformig, begynte det stille å endre seg. Jeg husker det var en solfylt ettermiddag, jeg satt i den gamle kurvstolen hjemme og lekte med den dyrebare svart-hvite TV-en. Etter litt justeringer dukket endelig et klart bilde opp på skjermen – det var en direktesending av en kunstnerisk forestilling fra vennskapspaviljongen mellom Kina og Nord-Korea.

Da Wang Mingquan dukket opp på skjermen, holdt jeg pusten. Den gangen var Wang Mingquan i sin beste alder, strålende og livlig, hun sang klassiske sanger som "Alle elver og fjell er alltid kjærlighet", og den vakre melodien og den følelsesladde sangen gjorde meg helt betatt. For oss unge som var vant til tradisjonelle sanger, var denne typen populærmusikk, kalt "populære sanger", en helt ny opplevelse, med fengende melodier og tekster som berørte hjertet, som om det åpnet et vindu til en ny verden.

Så kom Zheng Shaoqiu også på scenen, han var allerede en kjent stjerne på den tiden, berømt for TV-serier som "Chu Liuxiang" og "Historien om Qianlong". Hans elegante utstråling og stilige fremtoning strålte fortsatt gjennom den svart-hvite TV-skjermen. Jeg husker han sang sanger som "Se på vinden og skyene", og den magnetiske stemmen hans kom ut av TV-høyttalerne, selv om lydkvaliteten ikke var den beste, følte jeg en kunstnerisk sjarm jeg aldri hadde opplevd før.

Det mest uforglemmelige var Luo Wen sin opptreden. Han sang klassiske verk som "Under Lion Rock" og "Sanger til deg", den høye og gripende stemmen hans virket som om den ville bryte gjennom TV-ens begrensninger, og fylte hele rommet. Jeg stirret uavbrutt på den lille svart-hvite TV-en, snøfnuggene og de dansende bildene på skjermen svekket ikke min entusiasme i det hele tatt. Gjennom TV-bildet kunne jeg se lotusblomstene i dammen ved vennskapspaviljongen som stille blomstret i sollyset, en mild bris fikk lotusbladene til å svaie lett, og skapte en interessant kontrast til forestillingen i paviljongen, som dannet et bilde jeg fortsatt har vanskelig for å glemme.

Disse Hongkong-stjernenes opptredener ga vår generasjon en enorm kulturell sjokk. Før dette var underholdningslivet vårt relativt enkelt, hovedsakelig bestående av tradisjonell opera og folkesangaktiviteter. Innføringen av Hongkongs populærkultur ga oss ikke bare tilgang til nye kunstformer, men fikk oss også til å begynne å forstå forskjellige kulturelle uttrykksformer. Jeg husker etter forestillingen diskuterte nabolaget ivrig om klærne, frisyrene og opptredensstilene til de Hongkong-stjernene, noen begynte til og med å imitere deres stil og sangmetoder. Alt dette ble formidlet gjennom den lille svart-hvite TV-en, som gjorde at jeg, som satt hjemme, også kunne føle tidens forandringer.

Tiden flyr, og flere tiår har gått. I dag har martyrkirkegården gjennomgått store forandringer, med flere fasiliteter og attraksjoner lagt til. Den årlige lotusblomsterutstillingen tiltrekker seg mange innbyggere og turister, som her kan nyte lotusblomstene samtidig som de føler historiens tyngde. Kirkegården arrangerer også ulike kulturelle utvekslingsaktiviteter og utdanningsforedrag, slik at flere kan lære om historien til denne parken.

Men hver gang jeg tenker på martyrkirkegården, dukker det opp bilder av den solfylte ettermiddagen i hodet mitt: jeg sitter alene hjemme og ser på Hongkong-stjernenes opptreden gjennom den svart-hvite TV-en, bildet viser vennskapspaviljongen og den blomstrende lotusdammen, og luften synes å blande duften av lotus med musikkens klang. Den lengselen etter ny kultur og utforskning, sammen med beundringen og lengselen etter tradisjonell arkitektur, veves merkelig sammen og blir til vår generasjons unike kollektive minne.

I dag har Guangzhou utviklet seg til en internasjonal storby, med et rikt og variert kulturliv, og unge mennesker har utallige underholdningsvalg og kulturelle opplevelser. Men jeg tror martyrkirkegården fortsatt har en spesiell plass i denne byen og i innbyggernes hjerter. Den er ikke bare en minnepark, men også en bro som forbinder fortid med nåtid, tradisjon med innovasjon. Her kan vi både se tilbake på historien og føle tidens forandringer og kulturens utvikling.

Som en gammel Guangzhou-er har jeg vært vitne til forandringene i denne byen og denne kirkegården. Noen ganger drar jeg alene til kirkegården, setter meg ned i langgangen og ser på menneskemengden som kommer og går – studenter som kommer for å besøke, eldre som kommer for å trene, turister som kommer for å nyte lotusblomstene, og nygifte som kommer for å ta bryllupsbilder. Dette synet gir meg glede, for det historien har etterlatt oss, er nettopp dette fredelige, mangfoldige og lykkelige livet i dag.

Når solen går ned, forbereder jeg meg på å forlate kirkegården. Når jeg ser tilbake, står vennskapspaviljongen mellom Kina og Nord-Korea fortsatt der, ved siden av lotusdammen, hvor lotusbladene fortsatt er grønne og lotusblomstene fortsatt er vakre. Tiden har endret mange ting, men noen minner og ånd vil alltid bestå. Jeg tror at uansett hvordan tidene endrer seg, vil martyrkirkegården for Guangzhou-opprøret fortsatt stå i denne byen, stille fortelle fortidens historier og inspirere fremtidens håp. Og minnene til oss gamle Guangzhou-er vil, som duften av lotusblomster, alltid sveve over dette landet, uendelig. Denne kirkegården har vært vitne til min ungdom, vitne til Guanzhous forandringer, og vitne til en tids overgang. Hver gang jeg går langs de skyggefulle stiene i parken, hører vinden som suser gjennom furutrærne, og ser sollyset som sildrer gjennom bladene, kan jeg ikke unngå å føle en dyp refleksjon. De tapte årene, de fjerne skikkelsene, har blitt til dyrebare minner, evig inngravert på denne jorden, og også inngravert i hjertene til hver gammel Guangzhou-er.