Den geografiske plasseringen så nær gjør Cuba til en bekymring i øynene til amerikanerne helt siden den kalde krigen. Geografien har gjort historien mellom Cuba og USA spesiell. Hvis Cuba lå langt borte i Sør-Amerika som Chile eller Argentina, ville kanskje USA ikke brydd seg så mye. Men fordi Cuba ligger rett ved siden av, midt i havområdet som ikke er annet enn USAs bakgård, er enhver politisk omveltning i Cuba en stor sak for USA. Det er starten på over 60 år med spenning.
For det første, hvorfor kan ikke Cuba bli kvitt sanksjonene, må man vite hvorfor de ble sanksjonert. Etter 1959, da den cubanske revolusjonen var vellykket, gikk Cuba fra å være et nært forhold til USA, man kan si en bakgård til USA, til å bli en motstander. Plasseringen er bare noen timers båtferd fra USA, men tankegangen er helt forskjellig. I 1962, da Sovjetunionen plasserte atomraketter på Cuba, gikk verden inn i Cubakrisen. Hele verden trodde at vi var på vei inn i en atomkrig, og det ville vært den tredje verdenskrig. USA innførte strengere sanksjoner mot Cuba fra dette punktet.
Hvordan kan man forsones når de to landene er motstandere?
Den første forskjellen er politisk. For å kunne forsones med USA må Cuba møte et stort krav om endring av system og politikk. Men dette kan ikke endres. Derfor sitter forholdet mellom USA og Cuba fast i en ond sirkel. USA krever endringer før de hever sanksjonene. Cuba krever at sanksjonene heves først, før de vurderer reformer. Generelt må Cuba se på lærepengene fra Vietnam. Men politikk er ikke alt. Cubanske folk lider daglig mest av sanksjonene i form av sult og økonomiske problemer.
Når det gjelder økonomi, spiller geografi igjen en viktig rolle. Cuba er den største øya i Karibia, med et areal på omtrent 110.000 km², mer enn 1200 km lang, som ligger strukket ut som en gigantisk krokodille svømmende midt i havet. Nærheten til USA har kanskje gjort Cuba til et livlig handelssenter eller et turistmål som Puerto Rico eller Bahamas med vakre strender, landbruksprodukter og marinetjenester. Men på grunn av de omfattende sanksjonene fra USA, må Cuba leve i en tilstand av handelsmangel, og kan bare stole på noen fjerne partnere som Venezuela, Russland eller Kina. Og selvfølgelig kan man ikke glemme støtten fra Vietnam.
La oss ta et lettfattelig eksempel. Hvis Cuba ikke var under sanksjoner, kunne de importere hvete, korn, storfekjøtt og melk direkte fra Texas, bare noen hundre kilometer sjøvei unna, til ekstremt lave kostnader. Men i virkeligheten må de gå omveier via Mexico eller Canada, noe som gjør prisene høyere og forsyningene forsinket. Et Cuba som ligger ved siden av USA er som et stort supermarked, men Cuba får ikke lov til å handle. Dette gjør at Cubas økonomi ikke kan utvikle seg normalt. Folk må stå i lange køer for å få mat, mens myndighetene stadig må be folk om å spare og stramme inn. Det er sanksjonene, og det er grunnen til at de to landene ikke kan samarbeide.
I 1991, da Sovjetunionen kollapset, mistet Cuba sin enorme støtte og gikk inn i en krise kalt den spesielle perioden. Dette er det tydeligste beviset på at et land som er adskilt fra det globale økonomiske nettverket, har svært vanskelig for å overleve, og et land som ligger ved siden av en supermakt må vite hvordan de skal håndtere situasjonen. Derfor, for å frigjøre seg fra avhengighet, må Cuba tenke på forsoning med USA. Muligheten dukket opp under den tidligere presidenten Barack Obamas tid, da forholdet ble litt varmere. For første gang på over et halvt århundre åpnet USA og Cuba direkte flyforbindelser.
Amerikanere fikk lov til å reise til Cuba for ferie, og det ble også lettere å sende penger tilbake til Cuba. Bare i løpet av noen år besøkte over en halv million amerikanere Cuba. På den tiden så folk en stor mulighet. De gamle bilene fra 1950-tallet, som tidligere var et symbol på fattigdom, ble nå en turistattraksjon i Cuba og fraktet amerikanske besøkende. Hotellene i Havana begynte å få gjester, og amerikanere kom. Cubas økonomi fikk et nytt pust. Men denne gleden var kortvarig da Donald Trump kom til makten for å sikre stemmer fra det cubanske samfunnet som var imot den cubanske regjeringen i Florida. Han strammet inn igjen, og Cuba ble igjen satt på sanksjonslisten.
Det er mange grunner til at Cuba ikke kan forsones med USA.
Det cubanske eksilfellesskapet har stor innflytelse på beslutningene fra USA om å oppheve sanksjonene mot Cuba. De er som et annet Cuba, men ligger i hjertet av USA, hvor de både holder minnene fra sitt gamle hjem og former utenrikspolitikken til sitt nye hjemland. I dag bor det over 2 millioner cubanere i USA, som utgjør nesten 7% av den totale befolkningen av latinamerikanere, hvorav nesten halvparten bor i Florida, en stat kjent som en svingstat, det vil si en stat i strid, hvor valgresultatet kan avgjøre skjebnen til hele USA. Derfor er det cubanske fellesskapet i Florida ikke bare en innvandrergruppe, men også en betydelig politisk makt, og presidentkandidater er svært opptatt av dem.
Hvor kommer dette fellesskapet fra?
Etter den cubanske revolusjonen forlot mange mennesker landet med en opposisjonell holdning. De tok med seg gull, smykker, dokumenter på de siste flyene eller klatret om bord på båter som gikk direkte til Miami. Bare i løpet av noen år satte titusenvis av cubanere foten i USA, og dannet et stort innvandrersamfunn som aldri før. De fleste av dem var middel- og overklassen mens de var i Cuba, folk med nære bånd til USA. Og det må sies at hatet fra denne generasjonen er dypt. Derfor bærer mange av dem en lengsel etter å returnere til Havana, ta tilbake jorden, gjenåpne fabrikkene, og gjenopprette det som er tapt.
De sitter ikke bare og klager, men deltar også i og etablerer diaspora-foreninger for å samle inn penger, og danner grupper som motsetter seg den cubanske regjeringen. I flere tiår har de vært i frontlinjen for å opprettholde sanksjonspolitikken mot Cuba. Og Florida er en veldig ustabil stat. Hva betyr det? Det betyr at den noen ganger heller mot det republikanske partiet, og noen ganger mot det demokratiske partiet. I svært jevne valg kan bare noen titusen stemmer avgjøre hvem som blir president i USA. Og det cubanske fellesskapet i Florida er stort.
Med andre ord, så lenge man vinner tilliten til dette fellesskapet, kan presidentkandidaten ha en del av sjansene for å vinne i Florida. Derfor ignorerer begge partier i USA, både demokrater og republikanere, ikke stemmen fra det cubanske fellesskapet, spesielt det republikanske partiet som ofte har en sterk motstand og alltid utnytter det historiske hatet fra den første innvandrer-generasjonen for å stramme inn sanksjonene mot Cuba. I flere tiår har bare det cubanske fellesskapet i Miami vært i stand til å hindre alle forsøk på å normalisere forholdet mellom de to landene. Ikke bare det, men cubanske eksilister har også mektige representanter i den amerikanske regjeringen.
Navn som Marco Rubio, sønn av en cubansk familie, er det tydeligste beviset. Han er kjent for å være hard, alltid motsette seg alle forsøk på å nærme seg Havana, og hans politiske fremtid kan muligens bli enda høyere. I tillegg er det andre cubanske kongressmedlemmer som Mario Diaz-Balart eller Jimenez, som danner en cubansk blokk i den amerikanske kongressen som kan legge press på regjeringens politikk. Dette er grunnen til at USA har opprettholdt sanksjonene siden 1960-tallet. Til tross for at mange har ropt om endring. Men historien er ikke bare grå, de neste generasjonene av cubanere i USA har en annen tankegang. De er født i USA, går på amerikanske skoler, snakker flytende engelsk, jobber i multinasjonale selskaper og mister gradvis den dype følelsen av hat mot sitt hjemland som deres forfedre hadde.
En annen uløst knute som har eksistert er knuten om penger.
Spesielt er det beløpet som kreves i erstatning, spesifikt erstatning for økonomiske sanksjoner. Cuba har krevd at USA betaler mer enn 300 milliarder dollar, hvorav de økonomiske tapene alene er mer enn 121 milliarder dollar. Dette er beløpet Cuba mener de har tapt fordi de ikke kan utvikle økonomien normalt på grunn av USAs sanksjoner. Hva skal Cuba gjøre hvis de blir kuttet fra det internasjonale markedet, ikke kan eksportere, ikke kan importere, og ikke kan modernisere økonomien? Og dette er deres tap, 121 milliarder.
Deretter er de humanitære tapene som Cuba anslår til omtrent 181 milliarder dollar. Denne delen er til og med større fordi den angår livet til millioner av cubanske mennesker. Mangel på medisiner, medisinsk utstyr og mat har ført til at mange cubanere har levd under vanskelige forhold i flere tiår. Dette tapet kan ikke bare måles i penger, men også i helse og muligheter. Cuba mener at disse tapene, sammen med andre vanskeligheter, fortjener en erstatning på 181 milliarder dollar. Når man legger sammen de to beløpene, 121 milliarder dollar i økonomiske tap som Cuba anslår skyldes USAs sanksjoner, pluss 181 milliarder dollar i humanitære tap, har vi totalt over 300 milliarder dollar.
Dette er noe Cuba har presentert i rapporten sendt til FN og i forhandlingene med USA i 2016. Selvfølgelig aksepterte ikke USA dette beløpet, men de krevde til og med erstatning tilbake, og beløpet var 8 milliarder dollar. 8 milliarder dollar er veldig mye for Cuba, men ikke stort for USA. Dette beløpet ble USA forklart som en konsekvens av at Cuba nasjonaliserte amerikanske selskaper, sukkerplantasjer, oljeraffinerier til hoteller, og disse selskapene anslås å ha tapt omtrent 1,9 milliarder dollar på den tiden. Inkludert renter, beløpet kommer opp i omtrent 8 milliarder dollar. USA mener at Cuba må betale tilbake dette beløpet. Kanskje de 8 milliardene dollar er også en måte for USA å søke goodwill fra Cuba og undersøke hva Cuba tenker. Men de to partene har aldri klart å finne en felles stemme. Kort sagt, når man har et hat, er det veldig vanskelig å finne en felles stemme.