69 år gamle klassekamerat, en dråpe tårer i en uendelig verden

Sekstini år, burde være den mest avslappede alderen i livet. Barna har stiftet familie og karriere, man har oppnådd suksess og kan trekke seg tilbake, kroppen er fortsatt sunn, og sinnet er ikke svekket. Man kan reise og oppleve naturen, skrive bøker, leke med barnebarn, og ha lange samtaler med gamle venner. Men min klassekamerat, den professoren som en gang sto på universitetsplattformen og veiledet mange studenter, ligger nå på en seng i et aldershjem, helt lammet.

Han er sekstini i år.

For noen dager siden fikk jeg plutselig en telefon fra ham, og en svak stemme kom gjennom røret, "Hjelp meg..." "Hva har skjedd?" spurte jeg hastig. "Jeg har kommet inn på aldershjem." "Ok, jeg forstår, vi kommer for å besøke deg på fredag."

Solen i Guangzhou er intens, i dag rundt klokken elleve gikk jeg inn i aldershjemmet i sentrum av byen. Lobbyen var lys, korridoren på fjerde etasje var ren og lys, og det var en svak lukt av mat i luften. Da jeg åpnet døren til rommet, så jeg ham liggende stille på sengen, med blikket rettet mot taket, med en dråpe tårer i øyekroken, hengende uten å falle. I det øyeblikket føltes det som om hjertet mitt ble knuget av noe, så vondt at jeg nesten ikke kunne puste.

Både han og jeg var blant de første som kom inn på universitetet etter at opptakene ble gjenopptatt i 1977. Det året, med drømmer og bøker i hånden, løp vi mot skjebnens veiskille. Vi trodde på at kunnskap kan endre skjebnen, og at hardt arbeid kan oppnå livet. Etter å ha fullført studiene ble han tildelt en stilling ved et universitet i byen, og steg gradvis fra foreleser til professor, fra en ung student til en ledende skikkelse i akademia. Han var en "fyrtårn" for utallige studenter, et navn som ofte dukket opp i akademiske tidsskrifter, og en taler med klar logikk og skarpe ord på konferanser.

Men skjebnens vending kom så brått. Bare noen få år etter pensjoneringen, fikk han et slag som gjorde ham delvis lam; i år, fikk han et nytt slag som fullstendig knuste kroppen hans. Nå er han helt svak, har problemer med å svelge, taler uklart, og kan ikke ta vare på seg selv. Han bor i et enkeltrom som tidligere var et rom for fire personer, med en månedlig avgift på 16 300 yuan, betalt med hans pensjon på flere titusen yuan hver måned. Økonomisk er han ikke i nød, men livskvaliteten hans har falt til bunns.

Jeg satt ved sengen hans og kalte forsiktig på ham. Jeg strakte ut hånden og tok tak i hans kalde hånd, han rørte svakt på øynene, gjenkjente meg, leppene ristet, men han klarte ikke å lage en klar lyd.

Jeg nikket: "Jeg skal mate deg." Pleieren kom med lunsj: kokte reker, dampet aubergine, svinekjøtt med squash, stekt kål, ris, og en bolle med ribbe og pæresuppe laget av hans kone. Jeg matet ham skje for skje, og han gjorde sitt beste for å svelge. Seks reker, seks skjeer med ris, en halv bolle med suppe - dette var hans grense. Etter å ha spist, lukket han øynene utmattet og sovnet tungt.

I det øyeblikket satt jeg ved sengen, lenge uten ord. Utenfor skinte solen, trærne kastet skygger, mens inne i rommet, en gang en livlig sjel, nå var fanget i en ødelagt kropp.

Jeg kunne ikke la være å spørre meg selv: Hva er det som er igjen i livet når man har kommet så langt?

1. Slitt i en livslang kamp, hvor ender man opp?

Vi i denne generasjonen er valgt av tiden. I 1977, da opptakene til høyere utdanning ble gjenopptatt, strømmet millioner av unge fra jorder, fabrikker og grenseposter til eksamenslokalene. Vi er vitner til denne historiske forandringen, et ekte bilde av "kunnskap endrer skjebnen". Vi tror på hardt arbeid, på rettferdighet, og på at man kan oppnå verdighet og fremtid gjennom innsats.

Min klassekamerat er uten tvil en av de beste. Han kom fra en vanlig bakgrunn, men kom inn på et prestisjefylt universitet takket være sitt talent; han studerte hardt og ble professor; han hadde studenter over hele verden og skrev mange bøker. Hans liv er et typisk "successtempel": studere, jobbe, klatre oppover, pensjonere seg, og nyte pensjonisttilværelsen.

Men nå har alt dette blitt en illusjon. Hans titler, æresbevisninger og akademiske prestasjoner virker så bleke foran sykesengen. Ingen bryr seg lenger om hvor mange artikler han har publisert eller hvor mange doktorgradsstudenter han har veiledet. Folk er bare opptatt av hvor mye han har spist i dag, om han har hatt avføring, og om han trenger å bli snudd.

Dette får meg til å tenke på en setning fra buddhismens "Diamant Sutra": "Alle skapte ting er som drømmer, illusjoner, skygger og ekko; de bør betraktes som sådan."

Er virkelig de berømmelse, status og prestasjoner vi har jaget i livet så solide som vi forestiller oss? Når kroppen kollapser og bevisstheten blir uklar, kan de tingene vi en gang var stolte av fortsatt støtte oss i møte med den ukjente frykten?

Buddha sa at alt i verden er uforanderlig. Helse kan gå tapt, rikdom kan forsvinne, kjære kan skilles, og selv vårt mest verdifulle "selv" er bare en midlertidig samling av de fem skandhaene (form, følelse, oppfatning, handling, bevissthet). Min klassekamerat, som en gang var "professor", "forsker", men nå har disse identitetene blitt avskilt, og det er bare "pasienten" som gjenstår, den mest primitive og hjelpeløse tilstanden.

Men nettopp i denne avskiltingen kan vi få et glimt av livets essens.

2. En dråpe tårer i en uendelig verden

I dag, etter å ha matet ham, forberedte jeg meg på å dra. Han åpnet plutselig øynene, tårer strømmet igjen nedover kinnet. Jeg tørket dem ikke bort, men holdt bare hånden hans. I det øyeblikket så jeg som om jeg kunne se hele hans livs lys og skygger: ungdom som studerte hardt, ungdom som kjempet, middelalderens glans, og alderdommens ensomhet.

Den dråpen tårer er ikke svakhet, men en oppvåkning.

Buddhismen snakker om de fire edle sannhetene: "lidelse, årsak, opphør, vei", den første sannheten er "lidelsens sannhet" - livets essens er lidelse. Fødsler, aldring, sykdom, død, separasjon fra det kjære, samling av det man hater, det man ikke kan få, og de fem skandhaene, er alle lidelse. Vi tilbringer livet med å unngå lidelse og søke glede, men glede er kortvarig, mens lidelse er den grunnleggende fargen.

Min klassekamerat, som har hatt et liv i medgang, har oppnådd suksess, og etter verdslige standarder er han en "vinner i livet". Men når sykdommen rammer, knuses alle ytre glans på et blunk, og det som er igjen, er bare smerte og hjelpeløshet. Er ikke dette "lidelsen av det man ikke kan få"? Han søker helse, autonomi, og verdighet, men alt faller fra hverandre.

Men buddhismen lærer ikke folk å synke ned i lidelse, men å se klart på lidelse og overvinne den.

Buddha sa: "Alle handlinger er uforanderlige, det er liv og død; når liv og død er over, er stillhet glede."

Den virkelige gleden ligger ikke i ytre suksess, men i indre frigjøring. Når en person kan akseptere uforanderlighet, akseptere smerte, og gi slipp på vedheftet til "jeg", kan han se lyset i den dypeste mørket.

Min klassekamerat, selv om kroppen er fanget, er hans bevissthet fortsatt til stede. Den dråpen tårer er kanskje hans sjels dype spørsmål om livets mening: Hva har jeg levd for? Er alt jeg har strebet etter virkelig verdt det? Hvis jeg kunne leve igjen, ville jeg valgt en annen måte å leve på?

Disse spørsmålene har ingen standard svar, men det å stille dem i seg selv er en form for oppvåkning.

3. Verdigheten av å bli matet: Kjærlighet og selskapets frelse

I år har jeg matet ham. Han åpner munnen med anstrengelse, svelger sakte, og hver gang han tygger, ser det ut til å være en kamp. Jeg innså plutselig: å mate er også en form for praksis.

I buddhismen er "gi" ikke bare å gi penger, men også å gi tid, energi og omsorg. Jeg mater ham skje for skje, er ikke dette en form for "fryktløs givende"? Jeg lar ham vite at han ikke er alene, det er noen som er villige til å bøye seg for ham og tørke bort ris fra munnviken hans.

Hans kone lager hver dag suppe til ham, ribbe og pære, søt og fuktighetsgivende for lungene. Denne suppen inneholder ikke bare næring, men også følelsene fra flere tiår med gjensidig støtte. Buddhismen snakker om "medfølelse", hvor "medfølelse" er å gi glede, og "medfølelse" er å fjerne lidelse. Hans kone praktiserer "medfølelse" på den mest enkle måten.

Og jeg, som "gammel venn", kan ikke gjøre mye, men hver gang jeg lytter, hver gang jeg mater, er det et vitnesbyrd om "uforanderlighet", en forpliktelse til "kjærlighet".

Vi tror ofte at livets verdi ligger i hvor stor suksess man oppnår, hvor mye rikdom man har. Men når livet nærmer seg slutten, er det ofte de små, varme øyeblikkene som virkelig kan etterlate spor: en bolle suppe, et håndtrykk, en setning "jeg er her".

Min klassekamerat, selv om han har mistet evnen til å handle, er han fortsatt "elsket". Denne kjærligheten er den mest verdifulle næringen i hans gjenværende liv. Den kan ikke helbrede slaget, men kan nære sjelen.

4. Hvordan skal vi leve etter seksti?

Min klassekamerat er sekstini år, og vi i denne generasjonen har for det meste nådd pensjonsalder eller er i ferd med å gå av med pensjon. Hans skjebne er som et speil som reflekterer fremtiden til hver og en av oss.

Hvordan skal vi møte aldring? Hvordan skal vi møte sykdom? Hvordan skal vi møte fremtiden?

Buddhismen tilbyr en vei: å trene sinnet.

"Hjerte Sutra" sier: "Når hjertet ikke er festet, er det ingen festing, og derfor er det ingen frykt, langt fra forvirrede drømmer, og oppnådd nirvana."

Når vi ikke lenger er festet til ytre prestasjoner, kroppens helse, eller lengden på livet, kan sinnet virkelig finne fred.

Etter seksti, kanskje vi kan:

• Forenkle livet: Redusere avhengigheten av materielle ting, og gå tilbake til det enkle. Et lite rom, en kopp te, en god bok, er lykke.
• Praktisere medfølelse: Gjøre gode gjerninger, ta vare på andre. Enten det er å donere penger, gjøre frivillig arbeid, eller være mer tålmodig med familien, er det å akkumulere fortjeneste.
• Øve på oppmerksomhet: Sitte stille i noen minutter hver dag, observere pusten, være oppmerksom på tankene. Ikke dømme, ikke motsette seg, bare "se". Dette kan hjelpe oss å forbli klare når vi møter smerte og død.
• Gi slipp på vedheftet: Ikke lenger være festet til "jeg må være sunn", "jeg kan ikke være en byrde for barna", "mitt liv må være perfekt". Å akseptere uforanderlighet er den største visdommen.
• Verdsatt nåtiden: Samle med gamle venner, spise med familien, se en blomst blomstre, høre en fugl synge. Hvert øyeblikk er en gave fra livet.

Min klassekamerat, hvis han kunne forstå disse tingene tidligere i livet, ville kanskje dagens smerte vært mindre. Men selv nå er det ikke for sent. Så lenge bevisstheten fortsatt er til stede, kan han fortsatt øve på "å gi slipp", øve på "å akseptere", og øve på å føle livets flyt i hvert åndedrag.

5. Hva er igjen til slutt i livet?

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Hva er igjen i hans liv?

Fra et verdslig perspektiv har han mistet helsen, friheten, verdigheten, og til og med språket. Det han "har igjen" ser ut til å være bare pust og venting.

Men fra buddhismens perspektiv, har han fortsatt det mest verdifulle:

• Han har bevissthet: Han kan se deg, høre deg, og føle varmen av å bli matet. Denne bevisstheten er en manifestasjon av buddhanaturen.
• Han har følelser: Hans tårer er en kjærlighet til livet; hans anstrengelser for å svelge er et ønske om å leve. Følelser er menneskets lys.
• Han har kjærlighet: Ditt besøk, konas suppe, sykepleierens omsorg, er alle strømninger av kjærlighet. Kjærlighet er kraften som overskrider liv og død.
• Han har karma: Hans livs gode gjerninger, undervisning, og forfatterskap har sådd gode frø. Denne karma vil lede hans fremtidige gjenfødelse.

Buddhismen sier at når man nærmer seg slutten av livet, vil alle gode og dårlige gjerninger bli spilt av som en film. Hvis han kan huske hvordan han har vært grundig i studiene, hvordan han har tatt vare på studentene, hvordan han har vært respektfull mot foreldrene, og hvordan han har vært trofast mot sin kone, vil disse gode tankene bringe fred.

Og vi bør lære av dette: Meningen med livet ligger ikke i hvor mye du har, men i hva du etterlater deg.

Det du etterlater deg er ikke saldoen på bankkontoen, ikke antallet eiendommer, men:

• Hvordan du har behandlet de som elsker deg;
• Hvordan du har hjulpet de som trenger hjelp;
• Hvordan du har opprettholdt verdighet i motgang;
• Hvordan du har søkt fred i uforanderlighet.

6. Avslutning: Å leve evig i uforanderlighet

Da jeg gikk ut av aldershjemmet, var solen i ferd med å gå ned. Jeg så opp mot himmelen, skyene var fargerike, som brennende flammer. I det øyeblikket forsto jeg plutselig: Meningen med livet ligger kanskje i å vite om uforanderlighet, men fortsatt elske.

Min klassekamerat, sekstini år, ligger sykehus, med tårer som strømmer. Men i den dråpen tårer er det hans sekstini år lange liv: det er utholdenheten i å studere hardt, lidenskapen på plattformen, varmen fra familien, og dybden av vennskap. Denne dråpen tårer er et mikrokosmos av en uendelig verden, en dyp bekjennelse av livet.

Vi kan ikke unngå aldring, men vi kan velge hvordan vi møter det.

Vi kan, som ham, fortsatt gråte i smerte - for den tåren er beviset på at sjelen ikke er død.

Vi kan også, i venners mest hjelpeløse øyeblikk, si forsiktig: "Jeg er her, jeg skal mate deg."

Dette er livets mest enkle verdi: i den uforanderlige strømmen, med kjærlighet som båt, og oppvåkning som lys, krysse for seg selv, og også for andre.

Må vi alle, når vi ser tilbake på livet i våre eldre år, gjøre det uten anger.

Må hver sjel som er fanget av sykdom, finne veien hjem i kjærlighetens svake lys.