Hvorfor har vi så stor forkjærlighet for babyer?

For å forstå denne følelsesmessige splittelsen, må vi først analysere kilden til "kjærlighet".

1. Biologisk instinkts "søte utløser"

Babyers store øyne, runde ansikter, små neser og myke kropper passer perfekt inn i den "søte responsen" som har utviklet seg gjennom menneskets evolusjon. Psykologisk forskning bekrefter at disse utseendeegenskapene aktiverer hjernens belønningssystem, frigjør dopamin og oksytocin, og utløser en sterk beskyttertrang og nærhet. Dette er en overlevelsesmekanisme dypt forankret i genene - som sikrer at avkom blir tatt vare på og videreført.

2. Prosjektering av fremtidig håp

Babyer er symboler på det "ufullendte". Når vi ser på dem, ser vi ikke nåtidens manglende evne, men fremtidens muligheter: de vil gå, snakke, gå på skole, stifte familie, og realisere drømmer. Vi projiserer uoppfylte ønsker, familiens ære, og livets kontinuitet på dette lille livet. Å elske babyer er i bunn og grunn å elske "fremtidens" jeg.

3. Aktivt valg og følelsesmessig belønning

Å få barn er et aktivt valg. Foreldre ønsker seg barn med forventning, og det de gir, oppfattes som en "søt byrde". Selv om de har søvnløse netter og er utmattet, er belønningen barnets smil, første gang de sier "mamma", og overraskelsen ved å ta sine første skritt - disse umiddelbare følelsesmessige belønningene gir mening til innsatsen.

Hvorfor unngår vi funksjonshemmede eldre?

Når blikket vender seg mot eldre, tipper den følelsesmessige vekten helt over.

1. Den nakne refleksjonen av døden

Funksjonshemmede eldre er symboler på "forfall". De minner oss om: ungdommen vil forsvinne, kroppen vil miste kontrollen, hukommelsen vil blekne, og døden vil til slutt komme. Denne frykten for å konfrontere døden får oss instinktivt til å ville unngå det. Som psykologen Irvin D. Yalom sier: "Frykten for døden er kilden til all menneskelig angst." Å avvise eldre er i realiteten å avvise den delen av oss selv som en dag vil bli gammel.

2. Langvarig omsorgs "utgift uten belønning"

Å ta vare på funksjonshemmede eldre er ofte et passivt ansvar. Det gir ikke den gleden som "vekstmilepæler" i barneoppdragelse gir, men er derimot en langsom, repetitiv, og endeløs utmattelsesprosess: skifte bleier, mate, forhindre fall, håndtere følelsesmessig ustabilitet…

Det som er enda mer brutalt, er at den følelsesmessige belønningen er svært liten eller til og med null. Eldre kan kanskje ikke kjenne deg igjen, kan ikke uttrykke takknemlighet, og kan til og med bli sint på deg på grunn av sykdom. Denne tilstanden av "innsats uten respons" kan lett føre til "omsorgsgiverutbrenthet" og aversjon.

3. Den utilitaristiske samfunnets "nytteløshetsteori"

I et moderne samfunn som verdsetter effektivitet, produksjon og forbruk, blir menneskers verdi ofte forenklet til "produktivitet". Funksjonshemmede eldre kan ikke arbeide, trenger å bli forsørget, og blir merket som "samfunnsbyrder". Deres eksistens utfordrer "overlevelseslovene" i jungelen der "de sterke overlever". Vi spør oss selv i underbevisstheten: "Hva kan han/hun fortsatt bidra med til samfunnet?" Når svaret er "ingenting", blekner respekten stille.

4. Oppløsning av familie-strukturen og følelsesmessig avstand

I tradisjonelle storfamilier, hvor flere generasjoner bor sammen, er eldre "den åndelige søylen" og "den vise eldre". Men moderne kjernefamilier, enebarn og fjernarbeid har gjort de intergenerasjonelle følelsesmessige båndene svake. Mange barn mangler allerede dyp kommunikasjon med foreldrene, og når eldre blir funksjonshemmede, blir omsorg til en "oppgave" i stedet for "familiekjærlighet".

Buddhismens visdom - når livets to ender blir likt betraktet

I møte med denne splittelsen kan teknologi og økonomi ikke gi svar, men gammel visdom kan. Buddhismen gir oss et klart speil som reflekterer essensen.

1. Opphav: Å se den favoriserte "ikke-evigheten"

Buddhismen sier: "Fordi dette eksisterer, eksisterer det; fordi dette lever, lever det." Vi elsker babyer og avskyr eldre, ikke fordi det er en selvfølge, men på grunn av en rekke betingelser (biologisk instinkt, sosiale oppfatninger, personlig frykt). Når vi innser dette, vet vi at denne følelsen kan endres. Den er ikke "sannhet", men bare et produkt av "uvitenhet".

2. Uforanderlighet: Å bryte vedheftingen til "ungdom"

Da Buddha først forlot hjemmet, så han "liv, aldring, sykdom og død" og oppnådde opplysning. Han fortalte oss: Ungdom, helse, og kontroll er som morgenens dugg, som forsvinner i løpet av et øyeblikk. Å avsky eldre er i realiteten å ikke kunne akseptere sannheten om "uforanderlighet". Hvis vi kan se klart: "Jeg vil også bli gammel, jeg vil også bli syk, jeg vil også miste evnen", vil avvisningshjertet mykne. Den virkelige motet ligger ikke i å motstå aldring, men i å opprettholde verdighet og medfølelse selv i aldring.

3. Medfølelse: Å overskride forskjellen med "den store medfølelsen"

Buddhismens medfølelse er et dypt ønske om å "fjerne lidelse" fra alle levende vesener. Den skiller ikke mellom objekter: et babys gråt, en eldres pust, er i bunn og grunn begge uttrykk for "lidelse".

Mahayana-skriften "Brahma Net Sutra" sier: "Alle menn er min far, alle kvinner er min mor." Sett fra perspektivet av uendelig liv, kan denne funksjonshemmede eldre kanskje ha vært våre biologiske foreldre som oppdro oss for hundrevis av liv siden. Med et slikt hjerte, hvordan kan avvisning oppstå?

Ekte sivilisasjon handler ikke om hvordan vi ønsker velkommen til nyfødte, men om hvordan vi mildt tar farvel med de som blir gamle.

4. Gjengjeldelse: Filial piety er praksis

Kinesisk buddhisme legger særlig vekt på "filial piety". I "Sutraen om foreldres uendelige velgjørenhet" teller Buddha opp ti store velgjørenheter fra foreldrene, og konkluderer med: "Selv om noen bærer far på venstre skulder og mor på høyre skulder, sliper huden til bein, og penetrerer bein til marg, går rundt Mount Sumeru i hundre tusen kalpa, blodet strømmer ned til anklene, kan de fortsatt ikke gjengjelde foreldrenes dype velgjørenhet."

Å ta vare på gamle og funksjonshemmede foreldre er ikke en "byrde", men en mulighet til å tilbakebetale gjeld og akkumulere fortjeneste. Palliativ omsorg er enda mer "å gi fryktløshet" - å gi livets siste fred og verdighet, en uendelig fortjeneste.

Hva mister vi?

Holdningen til funksjonshemmede eldre er den høyeste termometeret for å måle et samfunns sivilisasjonsnivå.

Vi har mistet den kulturelle grunnlaget for "respekt for eldre"

I tradisjonelle samfunn betyr "gammel" visdom, erfaring og dyd. Men i dag er "gammel" ofte knyttet til "utdatert", "unyttig", "problematisk". Når "996" og "involusjon" blir tro, hvem har tålmodighet til å høre eldre fortelle om "fortiden"?

Vi har mistet en "helhetlig" livsanskuelse

Vi elsker bare babyers "potensielle" deler, og avskyr eldre for deres "verdiløse" deler. Vi glemmer: Livets verdi ligger ikke i "hva man kan gjøre", men i "selve eksistensen". Et åndedrag, et hjerteslag, et minne, er alle vitnesbyrd om universets mirakler.

Vi skaper tragedien av "ensom død"

I Japan dør titusenvis av eldre "ensom død" hvert år, og blir oppdaget flere dager etter deres død. I Kina er det over 130 millioner "tomme rede" eldre. Når samfunnet kollektivt unngår aldring og død, blir individets ensomhet en systematisk tragedie.

Vi straffer fremtidens jeg

Den eldre du avviser i dag, er deg i går; hvordan du behandler eldre i dag, vil andre behandle deg i morgen. Likegyldighet vil komme tilbake.

Tre endringer, begynner med hjertet

Dette er ikke en kritisk artikkel, men et rop om vekking. Endring kan begynne med hver enkelt:

1. Endre "perspektiv": Øv på "likhetssyn"

Neste gang du ser en funksjonshemmet eldre, prøv å hviske til deg selv:

"Han/hun var også en baby som ble elsket,

har også vært ung, hatt drømmer,

har også vært foreldre, gitt alt,

nå har han/hun bare nådd livets andre ende.

Hvis det var meg, hvordan ville jeg ønsket å bli behandlet?"

2. Endre "språk": Stopp "byrde-teorien"

Nei til å si "eldre er samfunnets byrde". Endre til:

"De er våre røtter, er levende vitner til historien, er arvinger av kjærlighet.

Å ta vare på dem er sivilisasjonens ansvar, er menneskelighetens prøvestein."

3. Endre "handling": Delta i "palliativ omsorg"

Enten det er dine egne foreldre eller fremmede eldre på sykehjem:

Gi en ekstra tålmodig lytt (selv om han/hun gjentar ti ganger);

Gi en ekstra mild berøring (hold hånden, klapp på ryggen);

Gi en ekstra stille tilstedeværelse (ikke se på telefonen, bare vær til stede);

Støtt palliativ omsorg, slik at livet kan avsluttes med verdighet.

Avslutning: Tilbake til den babyen

La oss gå tilbake til den babyen vi begynte med.

Han/hun sover dypt, puster jevnt, og små hender er lett krummet.

I løpet av de kommende tiårene vil han/hun oppleve vekst, kamp, kjærlighet og smerte, suksess og fiasko…

Til slutt vil han/hun også gå mot aldring, mot funksjonshemning, mot livets slutt.

Og den dagen vil han/hun mest av alt trenge, ikke effektiv omsorg, ikke dyre medisiner, men et par milde øyne, et tålmodig øre, og en stille setning: "Ikke vær redd, jeg er her."

Dette er det vi i dag bør gi hver funksjonshemmet eldre -

og også i fremtiden, det vi ønsker å bli møtt med av verden,

den siste mildheten.