Denne sporten ble født i Storbritannia på slutten av 1800-tallet, rundt 1880, da overklassen brukte enkle gjenstander, som bøker som nett, vinflasker som racketer og en liten ball for å spille som en innendørs underholdning. I 1901 ble navnet Ping Pong registrert som varemerke. Og denne sporten ble gradvis standardisert med klare regler som spredte seg til Europa og deretter Asia. I Vietnam kalles det enkelt bordtennis, ballen spilles på et bord.
I Kina kom bordtennis inn på begynnelsen av 1900-tallet gjennom vestlige handelsmenn og misjonærer. I begynnelsen var det bare populært blant overklassen i Shanghai, hvor de første bordtennisklubbene åpnet. Imidlertid, etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949, oppfordret regjeringen under Mao Zedong til utvikling av bordtennis som en folkesport fordi det er enkelt, billig å spille og ikke krever mye plass, noe som passet til forholdene på den tiden.
Dermed, fra å være et utenlandsk spill, ble bordtennis raskt en nasjonal sport, og Kina begynte å dominere verden fra 1950-tallet. Denne dominansen skyldes ikke bare medfødt talent, men også langsiktige strategier som gjorde bordtennis til et diplomati-verktøy og en kilde til nasjonal stolthet for Kina. Populariteten til bordtennis i Kina er en av hovedårsakene til at de spiller så godt at de er uslåelige. Med en befolkning på over 1,4 milliarder mennesker, er bordtennis ikke lenger en luksussport, men en daglig aktivitet for alle samfunnslag, fra barn i skolen til eldre i parkene.
Fra 1950-tallet har Kina investert sterkt i å popularisere bordtennis, bygget tusenvis av offentlige bordtennisbord og inkludert det i kroppsøvingsprogrammet. Dette har skapt et enormt talentbasseng der millioner av amatørspillere blir rekruttert til profesjonelle utøvere. For eksempel, i store byer som Beijing eller Shanghai, kan du lett se eldre spille bordtennis i parkene om morgenen. Samtidig blir barn undervist fra barnehagen med grunnleggende øvelser om refleks og teknikk.
Sammenlignet med vestlige land, hvor bordtennis ofte bare er en personlig hobby med begrenset treningstid på noen få timer hver uke, har Kina gjort bordtennis til en del av sin kultur. På samme måte som fotball er populært i Brasil eller basketball i USA. Resultatet er at Kina har en solid talentpyramide. Millioner av grunnleggende spillere på bunnen av pyramiden, tusenvis av profesjonelle utøvere i midten og olympiske stjerner på toppen. Denne populariteten nærer ikke bare talent, men skaper også en intens konkurranse som hjelper kinesiske utøvere med å opprettholde sin posisjon som verdensledere. Det er først når det er råvarer at man kan lage lim. Når det er en forsyning, må man også nevne Kinas strenge og profesjonelle treningssystem.
Fra barnehagen har talentfulle barn blitt rekruttert til spesialiserte idrettsskoler spredt over hele Kina. Disse skolene fungerer som treningsleirer med svært høye treningsprogrammer, 6 til 8 timer hver dag, noen ganger mer, med fokus på racketteknikk, fysisk form, taktikk og psykologi. Topptrenere er ofte tidligere nasjonale utøvere med høye prestasjoner, som bruker vitenskapelige metoder og erfaring for å trene raske refleks og presisjon på mindre enn 1 mm.
For eksempel begynte Ma Long, bordtennislegenden, å trene da han var 5 år gammel, og gjennomgikk tusenvis av timer med trening før han kom på landslaget. Treningssystemet i Kina beskrives som effektivt, men nådeløst, og krever at utøvere ofrer barndommen og personlige interesser. Men til gjengjeld får de enestående ferdigheter. I motsetning til europeiske eller amerikanske utøvere, som ofte balanserer mellom studier og sport.
I Kina er bordtennis et yrke fra ung alder med omfattende støtte fra staten, inkludert moderne utstyr og både kost og losji.
Men det er et ekstremt interessant perspektiv som ikke alle snakker om, nemlig perspektivet fra etnologer og idrettsforskere. Det viser at bordtennis passer veldig godt med kulturen til asiater, spesielt kinesere, basert på en kombinasjon av mange faktorer som genetikk, overlevelseshistorie, levekår og mange andre faktorer. En del av tankene i denne analysen er hentet fra journalisten Nguyễn Lưu. Først, la oss snakke litt om idretter som ikke er bordtennis. La oss se på tilfellene til kenyanere og etiopiere, som dominerer langdistanseløp som maraton og langdistanseløp i verden.
Denne overlegenheten stammer ikke bare fra genetikk, men også fra overlevelseshistorien til deres land. Forfedrene deres måtte gå lange avstander hver dag for å gjete husdyr, jakte eller finne vannkilder i høylandsområder. Dette trente deres respirasjonssystem og langsomme muskler, en type muskler spesialisert på utholdenhet som hjelper kroppen med å bruke oksygen mer effektivt. Tilsvarende kan dominansen til jamaicanere i sprintøvelser som 100 m og 200 m forklares gjennom et etnologisk perspektiv, med vekt på overlevelseshistorie og levekår. Slaverihistorien på 1700- og 1800-tallet har naturlig utvalgt de sterkeste individene fra Afrika til Jamaica, hvor de måtte arbeide hardt på plantasjer, ofte bevege seg raskt i kuperte områder og grunne kystområder.
En interessant hypotese fra forskere er at livsstilen til kystfolk med føttene ofte nedsenket i grunt vann under fiske har trent høy frekvens av skritt fra ung alder, noe som styrker lårmusklene og evnen til å skyve kraft raskt. Hva har dette å gjøre med Kina og bordtennis? Overgangen til bordtennis for asiatiske folk, spesielt kinesere, viser en overlegen fingerferdighet som passer til denne sporten. En sport som krever finesse, hurtighet, presis kontroll med håndleddet og fingrene. Fra et etnologisk perspektiv har den tradisjonelle livsstilen til asiater med tusenvis av år med håndverksarbeid som fletting, veving, treskjæring og keramikk utviklet fingerferdighet fra generasjon til generasjon.
I Kina gir risdyrking og håndverk, samt kalligrafi eller musikkspill, en fin koordinering mellom øye og hånd, noe som gir en naturlig fordel for bordtennis. En sport som krever raske refleksjoner, fleksible håndleddsbevegelser og kontroll over slagkraft. Genetiske faktorer spiller også en viktig rolle. Asiater har ofte en gjennomsnittlig høyde, en balansert kroppstype, det vil si ikke for høye, som lett kan miste balansen, og en høy konsentrasjonsevne fra konfuciansk kultur, som vektlegger utholdenhet. Dette forklarer hvorfor ikke bare Kina, men også Sør-Korea og Japan dominerer.
Kineserne ser ut til å være klar over denne kulturelle fordelen, så etter bordtennis har de også utviklet badminton. En annen sport som vektlegger fingerferdighet, håndleddsfart og delikate refleksjoner. Dette viser kulturell tilpasning, der håndverksidretter som bordtennis og badminton passer bedre til en livsstil med lite bevegelse som fokuserer på finteknikk, sammenlignet med kraftige idretter som løping. I tillegg har forskere også påpekt en interessant sammenheng mellom kostholdsvaner og racketgrep i bordtennis. De etniske gruppene i vesten som bruker kniv og gaffel, holder ofte gjenstander horisontalt, likt som når man håndhilser.
Derimot holder etniske grupper som spiser med spisepinner, som kinesere, japanere og koreanere, ofte racketen vertikalt, likt som når de holder spisepinner, med fokus på presisjon i fingrene og hastighet nær bordet, og utnytter den fingerferdigheten som kommer fra denne vanen. Dette er ikke bare en tilfeldighet, men et bevis på hvordan hverdagskultur påvirker sport. Og ikke bare det, en av de dypeste og mest interessante grunnene er den historiske og politiske rollen til bordtennis. Spesielt gjennom bordtennisdiplomati på 1970-tallet. Dette er ikke bare et kapittel i idrettshistorien, men også en historie som endret verdenshistorien, og bidro til å styrke bordtennisens posisjon i Kina.
Bakgrunnen på den tiden var den kalde krigen mellom USA og Kina. USA innførte økonomiske sanksjoner mens Kina var isolert fra vesten. Men på begynnelsen av 1970-tallet så begge sider fordelene ved å komme nærmere hverandre, og bordtennis, sporten som Kina hadde dominert, ble et perfekt diplomati-verktøy på grunn av sin vennlighet, enkel organisering og nasjonal stolthet. Bordtennisdiplomati begynte tilfeldig, men dramatisk, under verdensmesterskapet i bordtennis i 1971 i Japan. Den 6. april 1971 mistet den 19 år gamle amerikanske utøveren Glen Kan bussen til laget sitt og hoppet inn i bussen til det kinesiske laget. I begynnelsen var stemningen anspent fordi de kinesiske utøverne fikk ordre om å unngå kontakt med amerikanerne.
Men den kinesiske kapteinen bestemte seg for å nærme seg Kan, håndhilse og gi ham et silke-maleri av Huangshan-fjellene. Kan svarte med en t-skjorte med fredssymbolet. Dette øyeblikket ble fanget av fotografer, spredt over hele verden og ble kalt "coping" av Time Magazine. Hendelsen ble rapportert til Mao Zedong, som først var nølende, men deretter bestemte seg for å invitere det amerikanske laget til å besøke Kina. Dermed kom det amerikanske bordtennislaget til Kina for vennskapskamper i Tianjin, Guangzhou, Beijing og Shanghai. De ble mottatt som statsledere, besøkte Den kinesiske mur, Den forbudte by, stålverk, gårder, og deltok på fester og kulturelle forestillinger.
I hovedstadens stadion i Beijing fulgte 20.000 tilskuere vennskapskampene før konkurransen, med slagord som uttrykte fredsånd. Oppsummert, selv om bordtennis ikke stammer fra Kina, har de gjort det til en sport med sin egen signatur takket være populærkultur, topp treningssystem, kreativ teknikk, solid konkurransepsykologi, og spesielt den historiske rollen gjennom bordtennisdiplomati. Kinas dominans er ikke tilfeldig.