Dette er perioden da Japan nesten helt stengte seg for omverdenen, og levde i over 200 år under en politikk kalt Sakoku, eller nasjonal isolasjon. Så hvorfor valgte Japan en så isolert tilnærming? Hvordan var livet til folket i denne perioden? Var de virkelig helt isolert? Og hva gjorde Japan både unikt, tradisjonelt og mystisk i denne perioden? Det var Edo-perioden.

Før Edo-perioden begynte, var Japan i en periode kalt Sengoku, en langvarig borgerkrig som varte i over et århundre, der lorder stadig kjempet for makt. I 1603 forente Tokugawa Ieyasu, en genial strateg, Japan og ble shogun, den mektigste militære lederen som ledet Tokugawa-shogunatet. Men å forene landet var bare det første steget. Han og hans etterfølgere sto overfor en stor utfordring: hvordan opprettholde makten og sikre langsiktig sikkerhet. Deres svar var Sakoku, politikken for å stenge landet.

Men hvorfor valgte de denne tilnærmingen?

På 16- og 1700-tallet begynte vestlige land som Portugal, Spania og Nederland å sette sine føtter i Japan. De brakte med seg varer, våpen, spesielt musketter, og kristendommen. I begynnelsen ble kristendommen akseptert av noen lorder og folket, spesielt i Sør-Japan. Men shogunatet så faren ved kristendommen, ikke bare som en religion, men også som et verktøy for vestlige land til å utvide sin politiske innflytelse. Hvis folk konverterte i stort antall, kunne lojaliteten til shogunatet bli svekket. Videre kom misjonærer ofte sammen med handelsmenn og militære, et scenario som shogunatet ikke ønsket å gjenta.

I 1635 utførte shogunatet et forbud mot kristendommen og utviste de fleste utlendinger. De som ikke overholdt dette, ville møte alvorlige konsekvenser. Kristne ble forfulgt, mest kjent er Shimabara-opprøret, der titusenvis av kristne ble massakrert. Deretter ble Sakoku-politikken strammet inn mer enn noen gang. Samtidig ønsket shogunatet å bygge et stabilt samfunn der alt ble strengt kontrollert. De fryktet at fri handel med utlandet ville gjøre lokale lorder rike og sterke, og de kunne utfordre den sentrale makten. Spesielt var musketter fra vest en revolusjon.

Hvis lorder eide for mange moderne våpen, ville risikoen for borgerkrig komme tilbake. Å stenge landet hjalp shogunatet med å kontrollere strømmen av våpen, varer og informasjon. 1600-tallet var en periode der vestlige land utvidet koloniene sine over hele Asia. Filippinene ble okkupert av Spania. Sørøst-Asia falt i hendene på nederlenderne, britene delvis, og shogunatet så faren. Hvis de åpnet opp uten kontroll, kunne Japan bli bytte for imperiene. Å stenge var en måte å beskytte seg på, i det minste til de ble sterke nok til å håndtere det. Men stengingen betydde ikke fullstendig isolasjon.

Japan opprettholdt fortsatt noen små handelskanaler, hovedsakelig gjennom havnen i Nagasaki, hvor bare nederlendere og kinesere fikk handle. Dette fører oss til det neste spørsmålet. Hvordan ville livet til folket i Edo-perioden være etter at landet nesten var frakoblet fra verden? Tenk deg at du er en japaner fra 1600- eller 1700-tallet. Landet ditt har nesten ingen kontakt med omverdenen. Ville livet vært kjedelig? Svaret er absolutt ikke.

Edo-perioden er en av de mest interessante periodene i Japans historie, med et strengt organisert samfunn, en svært utviklet kultur og fargerike hverdagsfortellinger. Dette er perioden da Japan ble organisert etter et system kalt Shinokoso, som er et svært rigid sosialt hierarki lik en gigantisk pyramide. På toppen er samuraiene, som utgjør omtrent 5 til 7 % av befolkningen. Samuraiene var ikke bare tapre krigere med sverd i hånden, men i fredstid hadde de også roller som embetsmenn, lærere eller til og med poeter. De fikk bære to sverd som symbol på status, men livet deres var ikke alltid glamorøst.

Mange fattige samuraier levde av stipend fra lorder og måtte noen ganger ta ekstra jobber som papirarbeid. Deretter kom bøndene. Bøndene utgjorde flertallet av befolkningen, omtrent 80 %. De var ryggraden i samfunnet fordi de produserte ris, den viktigste ressursen. Imidlertid måtte bøndene betale høye skatter, noen ganger opp til 40-50 % av avlingen. De var bundet til jorden, hadde ikke frihet til å flytte, og livet deres dreide seg ofte om landbrukssyklusen. Under bøndene var håndverkerne. De laget håndlagde produkter som keramikk, tekstiler, treverk og metallvarer.

Håndverkerne i store byer som Kyoto var kjent for sin utsøkte teknikk, fra papirvifter til intrikate kimonoer. Og til slutt er det handelsmennene. Selv om de ble rangert lavest i hierarkiet, var de de rikeste. Handelsmenn i store byer som Edo og Osaka samlet enorme formuer fra handel, utlån og virksomhet. Mange samuraier måtte til og med låne penger fra dem, noe som førte til en stille omveltning i samfunnet. I tillegg til de fire hovedklassene, fantes det også grupper som ble sett på som utenforstående, som Eta, som utførte urene jobber som slakting, Hini som var hjemløse, kriminelle eller vagabonder. Disse menneskene ble utstøtt av samfunnet, bodde i separate områder, men de bidro også til mangfoldet i Edo-perioden, der shogunatet kontrollerte samfunnet med et strengt regelverk.

For eksempel måtte hver klasse ha på seg spesifikke klær, og ikke overskride grensene. En bonde som tørte å bruke silke kimono som handelsmennene? Kunne bli straffet hardt. Dette systemet sikret orden, men skapte også misnøye, spesielt blant de lavere klassene. De fleste japanere i Edo-perioden bodde på landsbygda i små landsbyer omgitt av risåker og fjellskog. Livet deres dreide seg om landbruk, hovedsakelig ris og soyabønner. En dag for bøndene begynte tidlig om morgenen når de gikk ut for å arbeide på markene og sluttet når solen gikk ned. Husene var ofte enkle trehus med stråtak, med en peis i midten for oppvarming og matlaging. Selv om livet på landsbygda var fredelig, var bøndene under stort press fra skatter.

Shogunatet og lorder innkrevet skatter i ris, noe som gjorde at familiene bare hadde nok til å overleve. Noen ganger, når avlingene sviktet eller skattene var for høye, gjorde bøndene opprør, men disse opprørene ble ofte raskt undertrykt. Hvis landsbygda var et fredelig sted, var de store byene som Edo, som i dag er Tokyo, eller Osaka og Kyoto, livlige sentre. Edo på 1700-tallet var en av de mest folkerike byene i verden med over 1 million mennesker.

Folk i denne perioden visste hvordan de skulle nyte livet, selv om de var bundet av mange regler; underholdning var en uunngåelig del av livet, fra store festivaler til enkle gleder. Religion spilte også en viktig rolle i livet i Edo. Shintoisme og buddhisme var de to hovedreligionene som ofte vevde seg inn i hverdagen. Hver landsby hadde et shinto-tempel for å be om fred, og buddhistiske templer var steder for begravelser eller for å be for de døde. Shogunatet oppmuntret folk til å registrere seg ved et tempel for å kontrollere befolkningen og forhindre kristendom.

Selv om det var et lukket samfunn, la Japan i Edo-perioden stor vekt på utdanning.

Samuraiene lærte kinesiske tegn, konfucianisme og kampkunst. Skriveferdighetene i Japan i Edo-perioden var svært høye sammenlignet med andre land, spesielt i byene. Selv om de var stengt, tok Japan fortsatt til seg kunnskap fra vesten gjennom Rangaku, eller nederlandsk lærdom. I havnen i Nagasaki studerte japanske lærde bøker fra Nederland om medisin, astronomi, kart og teknologi. For eksempel lærte de å lage teleskoper, studerte menneskelig anatomi og anvendte noen militære teknikker. Dette hjalp Japan med å unngå å bli hengende etter, selv om det var saktere enn vesten. Men livet i Edo var ikke alltid rosenrødt.

I tillegg til de tunge skattene, måtte folk også møte naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og branner. Edo ble ødelagt av mange store branner, som den store brannen i Meireki i 1657, som brente ned mer enn halve byen. Hungersnød oppsto også når avlingene sviktet, noe som førte mange bønder til nød. Dermed brakte politikken for stengte dører mange fordeler, men også store begrensninger. Fordelen var langvarig fred. Edo-perioden er en av de sjeldne periodene der Japan ikke hadde krig. Tokugawa-shogunatet opprettholdt orden i over 200 år, en betydelig prestasjon.

Videre var utviklingen av kultur med stabilitet og stengning også med på å hjelpe Japan med å unngå skjebnen til å bli en koloni som mange andre asiatiske land. Men ulempen var teknologisk etterslep. Mens vesten opplevde den industrielle revolusjonen, sto Japan nesten stille teknologisk. Da flåten til Commodore Perry kom, innså Japan hvor svakt de var. I 1853 ankom Commodore Perry med sin svarte flåte til bukten og krevde at Japan skulle åpne for handel. Shogunatet, med sin svake militære makt, ble tvunget til å signere Kanagawa-traktaten som avsluttet stengningspolitikken. Denne hendelsen markerte et stort vendepunkt som førte til shogunatets fall og åpnet opp for Meiji-restaurasjonen, da Japan moderniserte seg raskt for å ta igjen vesten.