Japan er et land med disiplinerte mennesker, moderne byer og kulturelle verdier som får hele verden til å beundre. Men har du noen gang lurt på hvorfor det i Japan, et rikt og moderne sted, fortsatt finnes fattige og hjemløse, men man nesten aldri ser noen sitte på gaten med et skilt eller strekke ut hånden for å tigge? Faktum er at hvis du noen gang har vært i Japan eller sett videoer fra Japan, fra Tokyo til Osaka, vil du ha vanskelig for å se tigging som i mange andre land.

Er det slik at japanere aldri er fattige, eller har de en kulturell hemmelighet som gjør at de velger en annen livsstil?

Før vi går inn på årsakene, la oss klargjøre en historie. Japan er ikke et paradis uten fattige. Mange tror at Japan er et veldig rikt land. Alle kjører Lexus og spiser sushi hver dag, ikke sant? Men sannheten er ikke nødvendigvis slik. Ifølge statistikk fra Japan, spesifikt fra Japans helse-, arbeids- og velferdsdepartement, var det i 2023 omtrent 15.000 hjemløse i landet, og dette tallet tar kun hensyn til de som er offisielt registrert.

Bare i Tokyo, verdens mest folkerike by, er det omtrent over 2000 hjemløse som er samlet i områder som Ueno-parken, Shimuda-elven eller internettkafeer, hvor de betaler noen yen bare for å sove over natten i små boder. Mange lurer på hvorfor det i et sivilisert, rikt land med omfattende velferd fortsatt finnes mennesker som må leve på gaten. For det første er Japan ikke alltid stabilt. På slutten av 1980-tallet var Japan i en periode med stor velstand, med eiendoms- og aksjepriser som steg raskt.

Men på begynnelsen av 1990-tallet sprakk eiendoms- og aksjeboblen. En rekke små og mellomstore selskaper gikk konkurs, selv store konsern måtte kutte i arbeidsstyrken. De største ofrene var middelaldrende arbeidere, vanlige menn uten høyere utdanning eller spesielle ferdigheter. Når de mistet jobben, mistet de også boligen, fordi mange japanske selskaper på den tiden tilbød ansatte å leie studentboliger eller rimelige leiligheter knyttet til arbeidskontrakten. Når kontrakten ble avsluttet, mistet de også hjemmet. Og slik begynte de grønne teltene, som symboliserte bølgen av hjemløshet i Japan på 1990-tallet, å dukke opp på gatene i Tokyo og Osaka.

En annen gruppe som havner i hjemløshet er unge mennesker eller middelaldrende som jobber deltid eller i midlertidige jobber. De har ikke langsiktige kontrakter, får ikke sosialforsikring eller arbeidsledighetstrygd. Når de er unge og friske, klarer de seg med midlertidige jobber. Men så snart de blir syke, eldre eller økonomien stopper opp, mister de jobben umiddelbart uten noen som kan hjelpe dem. Uten forsikring og uten tilstrekkelige sparepenger, sklir de raskt ned i hjemløshet. Dette er også grunnen til at Japan, til tross for sitt rykte for disiplin og hardt arbeid, fortsatt har skyggen av mennesker som strever under broer. Til slutt er en annen vei til hjemløshet i Japan familiære sammenbrudd.

I Japan er skilsmisse ikke uvanlig, og når en mann mister sin kone, sine barn og også jobben, mister han nesten alt. I motsetning til Vietnam, hvor man kan dra hjem til foreldrene eller søsknene i vanskelige tider. Det japanske samfunnet er sterkt preget av individualisme. Eldre mennesker som har forlatt familiens omsorg, blir sjelden ønsket velkommen tilbake. Noen er for sjenerte til å dra tilbake, mens andre blir avvist av sin egen familie. Og slik får de grønne teltene nye innbyggere, mennesker som en gang hadde en familie, men som til slutt ble presset ut til samfunnets periferi. Men hva er det merkelig og interessante? Du vil sjelden se noen sitte på gaten og strekke ut hånden for å tigge, som i mange andre land. I stedet kan du se dem stille plukke opp resirkulerbare materialer, rydde i parkene eller stå i kø for å motta gratis mat på en veldig ordnet måte.

Hvorfor tigger ikke japanere, selv om de er fattige?

Dette er en av de første kjerneverdiene, nemlig japanernes selvrespekt. I Japan er selvrespekt en del av menneskets sjel. Japanere blir lært fra ung alder at ære og verdighet er viktigere enn penger, status eller til og med livet selv. De ville heller sulte, være fattige, eller jobbe hardt enn å miste sin ære ved å strekke ut hånden for å tigge.

Ifølge en studie fra Tokyo Universitet i 2022, avviser mer enn 70% av de hjemløse i Japan å ta imot penger fra fremmede, selv når de blir tilbudt hjelp. De velger ofte å tjene til livets opphold gjennom enkle jobber som å rydde i parker, samle resirkulerbart avfall eller jobbe sesongbasert. Dette viser at verdien av Japan ikke bare er et begrep, men en uatskillelig del av sjelen, av kulturen til det japanske folket. Tenk på de gamle samuraiene. De var de legendariske krigerne i Japan.

Samuraiene så ære som alt, og var villige til å ofre livet for å beskytte den. Selv om samurai-tiden er for lengst over, lever den ånden fortsatt i blodet til moderne japanere. For å gi deg et bilde, forestill deg at du går på en gate i Japan. Du ser en hjemløs person. De sitter ikke sammenkrøpet eller ber om penger, men står ofte oppreist og kledd pent. Noen ganger holder de til og med et lite skilt som sier: "Jeg kan jobbe." Ser du? Selv i de vanskeligste tidene ønsker de fortsatt å bytte arbeid for penger, i stedet for å tigge.

La oss nå snakke om en annen verdi hos japanerne kalt selvhjulpenhet. I Japan er dette en livsfilosofi som læres fra ung alder, fra familien, fra skolen, fra livet. Japanere tror at hver enkelt person må ta ansvar for sitt eget liv, og å være avhengig av andre, spesielt å tigge, blir sett på som et tegn på svakhet, til og med fiasko. Derfor jobber japanere, selv når de er gamle, delvis fordi det japanske samfunnet nå er for gammelt, og delvis på grunn av deres kultur. Over 60% av personer over 65 år i Japan jobber fortsatt, selv om det bare er deltid. Dette viser at selv når de er gamle eller fattige, ønsker japanerne å være selvhjulpne for å tjene til livets opphold.

De gjør fortsatt enkle jobber i stedet for å velge veien til tigging. Et annet interessant eksempel er systemet som midlertidig kalles tidsbanker på noen steder i Japan. Dette er et initiativ som fattige eller hjemløse kan delta i. De jobber med å hjelpe eldre, rydde parker, reparere ting for å bytte mot mat, husly eller nødvendigheter. Dette er styrken i de kulturelle verdiene i Japan. En annen stor grunn til at japanere ikke tigger er det sosiale presset og et nytt begrep som har oppstått. Dette begrepet kalles "hari", som betyr skam.

I Japan er det en stor tabue å gjøre noe som får familien, samfunnet, eller seg selv til å miste ansikt.

Å tigge offentlig blir ikke bare sett på som en personlig skam, men kan også bringe skam over hele familien eller klanen. Og i Japan, ser du? De legger stor vekt på harmoni og ønsker ikke å forstyrre andre. Å tigge på gaten blir sett på som en forstyrrelse av offentlig orden, noe som får folk til å unngå å gjøre dette for ikke å bli dømt. Japanere mener alltid at det å forstyrre andre er en uakseptabel handling. Dette forklarer hvorfor hjemløse i Japan ofte velger å leve diskret på steder med lite oppmerksomhet, som under broer i parker eller i forsteder.

Til slutt kan vi ikke unngå å nevne Japans velferdssystem. Selv om det ikke er perfekt, gir dette systemet fortsatt en viss arbeidsledighetstrygd, helsehjelp og velferdsprogrammer for de fattige. Et eksempel er arbeidsstøtteprogrammet i Tokyo. Denne byen tilbyr gratis jobbformidling, hvor hjemløse kan få opplæring og jobbe sesongbasert, som å rydde gatene eller jobbe på byggeplasser. Og japanere er også veldig tålmodige og flinke til å utholde.

De blir lært at de skal tåle vanskeligheter uten å klage. For eksempel, i katastrofer som jordskjelv eller tsunamier, vil du se japanere stå i kø for å motta nødhjelp på en veldig ordnet måte, uten å krangle eller klage. Denne ånden gjelder også for de fattige. De ville heller stille lide enn å vise sin nød. Denne historien hjelper oss ikke bare å forstå mer om Japan, men gir også en leksjon for oss alle. Å leve med selvrespekt, ta ansvar for sitt eget liv, og alltid finne måter å overvinne vanskeligheter, uansett hvor hardt livet måtte være.