Når vi bruker halve livet vårt, som et presist tannhjul, inn i en bestemt posisjon i det store samfunnsmaskineriet, snurrer vi dag etter dag. Vi har blitt vant til maskinens brumming, vant til å gripe sammen med andre tannhjul, vant til å bli drevet, og vant til å drive. Vi har til og med bundet vår egen verdi tett sammen med denne posisjonen, denne hastigheten, denne lyden.

Så, en dag, sier maskinen: "Du kan stoppe nå."

Så, vi stoppet. Pensjonert!

Plutselig blitt en "ny eldre"!

"Ny eldre" begynner å føle seg uvel. Denne uvelheten er langt mer enn bare "ingenting å gjøre". Den er som lagene av en løk som blir skrellet, hvor hvert lag skjuler en form for tap.

Det første laget er rytmens kollaps.

"Ny eldre" var vant til å bli delt opp av tid. Stå opp klokken syv, dra ut klokken åtte, sjekke inn klokken ni, ta lunsj klokken tolv, slutte klokken seks, komme hjem klokken syv... Tid er ikke lenger en flytende elv, men er kuttet opp i jevne terninger, nøyaktig plassert i livets kopp. I denne rytmen fant vi sikkerhet, fant orden, og til og med en viss følelse av å være i live - se, tiden min er "opptatt", så jeg eksisterer.

Men når denne rytmen plutselig forsvinner, og tiden igjen blir en elv uten bredder, kan ikke "ny eldre" svømme. Når man våkner om morgenen, uten vekkerklokkens press, uten "slagsfeltet" man må dra til, forsvinner den "hva man skal gjøre"-instruksjonen. Så, man kan sove til solen står høyt, og deretter tilbringe hele dagen i en følelse av "å kaste bort tid". "Ny eldre" har mistet følelsen av kontroll over tid, og også den presserende følelsen av å være nødvendig. Denne "meningsløse" tomheten er mer utmattende enn noe travelt arbeid.

Det andre laget er identitetens avskalling.

Hvem er vi? I lang tid har navnet vårt alltid vært etterfulgt av en tittel: "Manager Zhang", "Direktør Li", "Lærer Wang", "Doktor Liu"... Denne tittelen er et merke for sosial identitet, et ytre bevis på livets verdi.

Når man går av med pensjon, blir denne tittelen forsiktig fjernet. "Ny eldre" er ikke lenger "leder", ikke lenger "ekspert", ikke lenger den som har siste ord i møter. Man blir "Tante Zhang", "Gamle Li", "Elder Liang", "Onkel Liu". Betegnelsen har endret seg, og den sosiale rollen bak har også endret seg. "Ny eldre" har gått fra å være en "aktør" til å bli en "tilskuer". Tidligere underordnede som trengte deg til å ta beslutninger, ringer kanskje ikke engang lenger. Denne følelsen av å bli "marginalisert" er som et tynt lag is som dekker hjertet, kaldt som is. Så "ny eldre" begynner å tvile: Er min verdi også forsvunnet?

Det tredje laget er sosialt stup.

Tidligere, kolleger, kunder, samarbeidspartnere, underordnede... de utgjorde det største flertallet av daglig interaksjon. Dere diskuterte prosjekter, delte sladder, spiste lunsj sammen, klaget av og til på sjefen, og sendte hverandre hilsener i høytider.

Å gå av med pensjon er som en plutselig tsunami som river ned broen mellom denne øya og omverdenen. Tidligere nære mennesker, på grunn av bruddet i arbeidsbåndet, mister raskt kontakten. Du ringer kanskje, men den andre personen er opptatt med et nytt prosjekt, og etter noen høflighetsfraser legger de på; du vil delta på en samling, men oppdager at samtalen allerede har dreid seg om unges karrierefremgang og barnas skoleangst, og du kan ikke komme inn i samtalen, og føler til og med en viss ubehagelighet. Du oppdager at din "vennekrets" krymper dramatisk. Ensomhet sprer seg stille som natte-tåke.

Det fjerde laget er meningsløshetens navigasjon.

Tidligere ga arbeidet dem et klart mål: fullføre oppgaver, oppnå resultater, få forfremmelse og høyere lønn, tjene samfunnet. Dette målet var som et fyrtårn som lyste opp veien fremover. Hverdagens handlinger pekte mot denne klare retningen, og derfor var de fulle av driv og mening. Vi kjempet for familien, jobbet hardt for karrieren, brant for idealene - alt dette ga livet en tung vekt.

Når man går av med pensjon, slukker dette fyrtårnet. Det er ikke lenger noen klare KPI-er å jage, ikke lenger noen storslåtte planer å tegne. Livets mål ser ut til å være redusert til "helse og lang levetid" og "å leke med barnebarn". Dette er selvfølgelig viktig, men de føles mer som "tilstander" enn "mål". "Ny eldre" kan ikke unngå å spørre seg: Hva kan jeg gjøre hver dag, bortsett fra å spise, sove, lese aviser og passe barnebarn? Hvilken innvirkning kan min eksistens ha på denne verden? Denne søken etter livets mening blir ekstra klar og tung i stille ettermiddager og søvnløse netter. Det man frykter, er ikke døden, men den "følelsen av å være i live, men som om man ikke eksisterer".

Hvordan "ny eldre" kan komme seg ut av forvirringen

Den pensjonerte "ny eldre" står ved dette veikrysset. Bak seg har de halve livets støy og glans; foran seg er den ukjente stillheten og villmarken. Vi føler oss uvel, føler oss tapte, føler oss forvirrede, og til og med litt redde. Dette er helt normalt. Fordi vi opplever en dyp "identitetsrekonstruksjon" og "livstransformasjon".

Så, hvordan kan "ny eldre" komme seg ut av denne tåken og gjenoppbygge sin egen "andre halvdel"? Svaret ligger kanskje i det hjørnet vi har oversett i lang tid - å gjenoppbygge sosiale nettverk. Men dette er absolutt ikke bare "å finne noen å prate med" eller "delta på aktiviteter" så enkelt. Dets essens er å hjelpe oss med å finne de tre kjerneelementene som støtter livet: livets mening, tilhørighet og kilden til glede. Et livlig sosialt nettverk er en uunnværlig søyle for et sunt og lykkelig liv i eldre år.

For det første, bruk "interesse" og "ferdigheter" som nøkkelen til å åpne døren til en ny verden.

Arbeid har vært sentrum i livet vårt, men det er absolutt ikke alt i livet vårt. I de sprekkene som KPI-er har presset, i de nettene som har vært okkupert av overtid, har vi kanskje begravd uoppdaget lidenskap? Kanskje det er maleriet vi elsket i ungdommen, men ga opp for å tjene til livets opphold, kanskje det er instrumentet vi alltid har ønsket å lære, men aldri har hatt tid til, kanskje det er fotografering vi har lengtet etter, kanskje det er hagearbeid eller snekring som krever mye håndverksferdigheter.

Å gå av med pensjon er den perfekte tiden for å plukke opp disse "små flammene" igjen. Ikke undervurder disse "nyttige unyttige tingene". Meld deg på et lokalt malekurs, bli med i en fotoklubb, registrer deg for sangklassen på et seniorsenter... På disse stedene vil du møte en gruppe mennesker som deg, som kommer med kjærlighet til livet. Dere har et felles språk - penselens bevegelse, kamerablitsens klikk, tangentens rytme. Dere deler teknikker, utveksler erfaringer, og gir hverandres verk tommel opp. Her vil ikke din verdi lenger bli bestemt av stillingens høyde, men av dybden i maleriet ditt, komposisjonen i bildet ditt, og kraften i stemmen din. Denne forbindelsen basert på ren lidenskap og ferdighetsutveksling er den høyeste formen for sosialt samvær, den kan raskt drive bort ensomheten og gi deg en klar forståelse av "hvem jeg er" - jeg er en som elsker livet, lærer kontinuerlig, og skaper noe. Dette er en ny forankring av mening.

For det andre, utnytt "gamle bånd" og "naboer" for å veve et tettere nettverk av relasjoner.

Nye forbindelser er selvfølgelig viktige, men gamle følelsesmessige bånd er en varmere havn. Etter pensjonering, når tiden er rikelig, hvorfor ikke aktivt "aktivere" de gamle vennene som har blitt forsømt på grunn av travle liv? Finn frem gamle klassekameraters kontaktlister, og organiser et gjenforeningsarrangement. Når kjente ansikter samles igjen, åpnes minnene, og latter og tårer fra ungdomsårene bringer dere nærmere hverandre. Du vil oppdage at ekte vennskap tåler tidens prøvelser. Samle gamle kolleger, snakk om de "glansfulle årene", klag litt på den "merkelige sjefen" fra den gang, den gjensidige forståelsen basert på felles erfaringer er noe enhver ny venn vanskelig kan erstatte.

Samtidig, ikke undervurder kraften til "naboer". Vi har ofte bodd ved siden av noen i ti år, men vet ikke engang hva de heter. Etter pensjonering er det på tide å ta det steget. Smil og nikk til naboene som også trener om morgenen; om kvelden, snakk med foreldrene som leker med barna i hagen. Aktiviteter organisert av samfunnet er også en utmerket mulighet for integrering: festligheter, bokklubber, håndverkskurs... Delta aktivt og kommuniser. Nabolagsforhold er det nærmeste "sosiale støttesystemet", den mest solide kilden til tilhørighet.

For det tredje, omfavn "teknologi" for å gjøre verden mindre fjern.

Kanskje du synes smarttelefoner, WeChat og videosamtaler er for unge mennesker. Men vær trygg på at det også er broer til å koble til verden. Ved å bruke WeChat kan du når som helst videochatte med barn og barnebarn langt unna, se deres livlige ansikter, høre deres klare stemmer, avstand er ikke lenger en hindring. Du kan bli med i interessebaserte WeChat-grupper - en fotogruppe som lar deg nyte vakre landskap fra hele verden uten å forlate hjemmet, utveksle fotograferingstips; en helsegruppe som gir deg helseinformasjon og deler kostholdsoppskrifter; en lokal gruppe som lar deg finne "kjente i fremmede land".

Til slutt, og kanskje viktigst, er familiens forståelse og selskap.

Familien er alltid den siste havnen. Forståelsen og støtten fra barn og ektefelle er den sterkeste ryggraden for å gjenoppbygge sosiale nettverk. De må forstå at foreldrenes "uvelhet" ikke er en overdrivelse, men en smertefull overgang i livets fase. De trenger ikke å bli "ordnet" til å danse på plassen eller melde seg på interesseklasser (selv om dette kan være velmenende), men å bli lyttet til, respektert og oppmuntret.

Å gjenoppbygge sosiale nettverk er i bunn og grunn en "meningsgjenoppbygging". Det lar "ny eldre" gå fra en ensidig identitet til "delere", "lærere", "bidragsytere", "livsnytere". Det frigjør "ny eldre" fra etiketten som "arbeidstaker", og lar dem redefinere seg selv i en bredere livsdimensjon - kunst, natur, kultur, veldedighet, familiebånd, vennskap, og finne nye verdikoordinater.

Det virkelige livet til "ny eldre" handler ikke om å være "ledig" uten å gjøre noe, men om å ha lidenskap, forbindelser og bidra til "rikdom". Når man gjenfinner livets mening, tilhørighet og kilden til glede, vil "ny eldre" oppdage at den andre halvdelen av livet har vakre utsikter.