Kapittel 1: Opprinnelsen og utviklingen av diskriminering i barndommen

Fra et utviklingspsykologisk perspektiv er diskriminerende atferd faktisk et naturlig stadium i menneskelig kognitiv utvikling. Professor Andreas Beelmann, leder av psykologisk institutt ved Friedrich Schiller Universitetet i Jena, påpeker: "Barn begynner å føle seg overlegne i sitt eget kjønn rundt tre til fire år, og utvikler deretter en følelse av overlegenhet overfor sin egen rase eller etnisitet. Dette er helt normalt i prosessen med personlighetsdannelse."

Bak denne "rangeringen" ligger barnas psykologiske behov for å etablere selvidentitet. Barn bekrefter sin plass i sosiale grupper ved å dele verden inn i "oss" og "dem". Forskning viser at dannelsen av fordommer hos barn i førskolealder øker kontinuerlig og når sitt høydepunkt mellom fem og syv år. Etter hvert som de blir eldre, vil denne prosessen utvikle seg i motsatt retning, det vil si at fordommene begynner å avta.

Kognitiv forenkling er også en viktig årsak til at diskriminering oppstår. Barnas hjerner er fortsatt under utvikling, og de har en tendens til å bruke enkle kategorier for å forstå en kompleks verden. Å dele mennesker inn i "tykke", "tynne", "vakre", "stygge", "gode" og "dårlige" er like enkelt og klart som å klassifisere leker. Denne kognitive forenklingen hjelper barn med å redusere usikkerheten i verden, men gir også grobunn for diskriminering.

Mer viktig er det at barns diskriminerende atferd ofte imiterer den voksne verden. Barn vet ikke instinktivt at "tykk er stygt" eller "dårlige karakterer er flaut"; disse verdiene er for det meste lært fra foreldre, media og samfunnet. En studie fant at 62 % av barnas fordommer mot kroppstype direkte kommer fra foreldrenes kommentarer; 45 % av barnas diskriminerende holdninger til skolearbeid kommer fra læreres utilsiktede sammenligninger.

Kapittel 2: Psykologiske motiver bak mobbing

Mobbing er langt fra en enkel "dårlig gutt mobber en god gutt"; det ligger komplekse psykologiske mekanismer bak. Ifølge professor Ma Ai, leder av forskningssenteret for kriminell psykologi ved Kinas politiske og juridiske universitet, inkluderer typiske årsaker til mobbing på skolen fire typer: emosjonell mobbing, holdningsbasert mobbing (diskriminering, forakt for de svake), behovsmobbing (som å kreve eiendeler) og smågruppe-mobbing (konformitetsatferd).

Å oppnå makt og kontroll er en av de viktigste motivene bak mobbing. Mobbere oppnår en følelse av overlegenhet og kontroll ved å diskriminere og mobbe "de som er forskjellige". Salmivalli fant i sin forskning at mobbere på skolen ofte har følgende psykologiske kjennetegn: de anser seg selv som naturlige herskere; de mener de har en dominerende posisjon i gruppen; de tror at andre i gruppen ønsker å bli dominert av dem.

Å avlede egen smerte er et annet viktig motiv. Mange mobbere opplever selv ulike former for smerte - familieproblemer, akademisk press, forvirring om egen identitet. Ved å mobbe andre kan de flytte oppmerksomheten bort fra sin egen smerte. Li Di, seniorlærer i moralsk utdanning i Henan-provinsen, påpeker: "Mange barns aggressive atferd kan faktisk være et nødsignal, men som voksne har vi aldri klart å lese det."

Identitet i smågrupper og konformitetspress kan heller ikke undervurderes. I en liten gruppe kan noen barn handle konformt, selv om de kanskje ikke har noen onde intensjoner om å mobbe andre, men "lederen" eller andre i gruppen stiller krav om mobbing, og for å bli akseptert av denne lille gruppen, vil barnet også aktivt gå inn for å gjøre det.

Det er verdt å merke seg at mobbere ofte har betydelige fordommer, som å se ned på andre, diskriminere andres utseende osv. Fra et psykologisk perspektiv er de også svært sannsynlig å ha høy selvfølelse (de vil ha et godt rykte), høy narsissisme (jeg er unik) og en sterk egosentrisk tendens (jeg er rettferdighet).

Kapittel 3: Psykologiske traumer hos mobbeofre

De psykologiske reaksjonene hos mobbeofre er også komplekse og mangfoldige. Den vanligste er internalisert diskriminering - å omdanne ekstern diskriminering til selv-diskriminering. De som ofte blir nektet, "kan ikke ha en sunn psyke, de må være veldig usikre, og de må være veldig feige i sin omgang med andre."

Denne internaliserte diskrimineringen danner en ond sirkel: For å beskytte seg selv, bruker de en svak fasade for å beskytte seg selv, det vil si å unngå problemer, forårsake færre problemer, prøve å behage folk rundt seg, ikke si eller gjøre noe, og bruke en svak holdning for å beskytte seg mot mobbing. Denne tilbaketrekningen får mobberne til å bli enda mer overbevist om at målet er "lett å mobbe", noe som forverrer mobbeatferden.

Opplevd diskriminering har en dyp innvirkning på mobbeofre. Forskning viser at barn som bor hjemme, selv om de relativt sjeldent tilskriver diskriminering til gruppeidentitet, fortsatt opplever mer diskriminering i hverdagen sammenlignet med ikke-hjemmeboende barn, og dette har generelle og stabile trekk.

Denne opplevde diskrimineringen fører til følelsesmessig ensomhet, depresjon, lavere livstilfredshet, introvert unngåelse i mellommenneskelige relasjoner, og en frykt for å uttrykke egne meninger. Atferdsmessig er de mer tilbøyelige til å ta negative mestringsstrategier som selvbebreidelse og rasjonalisering, og kan til og med utvikle selvskading og selvmordstanker.

Det som er enda mer hjerteskjærende, er at noen mobbeofre vil avlede sin smerte ved å diskriminere svakere individer, i et forsøk på å heve sin egen status. Dette er grunnen til at det noen ganger oppstår den komplekse situasjonen der "mobbeofre blir mobbere". En tidligere mobbeoffer husker: "Da jeg endelig fant et mål som var svakere enn meg, kunne jeg nesten ikke vente med å bli med i mobbingen av ham - som om dette kunne vaske bort min egen skam."

Kapittel 4: Den onde sirkelen av diskriminering og mobbing

Diskriminering og mobbing er vanskelige å utrydde fordi de danner et selvforsterkende system, et system som består av flere tilbakemeldingssløyfer.

Den sosiale identitetsforsterkningssløyfen er en av dem: Mobbere forsterker sin posisjon i gruppen ved å diskriminere "de som er forskjellige"; mobbeofre adlyder av frykt; tilskuere forblir tause eller slutter seg til mobbingen av frykt for å bli neste mål. Dette gjør mobbeatferd stadig vanskeligere å utfordre.

Kognitiv bekreftelsesfeilsløyfe forsterker også dette fenomenet: Når noen blir merket som "tykk" eller "dårlig student", vil folk legge mer merke til atferd som samsvarer med den etiketten, og ignorere atferd som ikke samsvarer. Dette er bekreftelsesfeil (confirmation bias) i psykologi. Et barn som er merket som "dårlig student", selv om det av og til oppnår gode resultater, kan bli tilskrevet "flaks" i stedet for evne.

Maktasymmetri-fortettingssløyfen kan heller ikke undervurderes: Mobbere oppnår mer sosial makt og innflytelse gjennom mobbeatferd, noe som gjør det lettere for dem å fortsette med mobbingen; mens mobbeofre blir stadig mer maktesløse til å motstå, fordi de ikke bare blir mobbet, men også kan bli utsatt for enda mer alvorlig hevn for å prøve å motstå.

Det viktigste er stillhetens spiral-effekt: Etter hvert som mobbeatferden fortsetter, velger flere og flere mennesker å forbli tause av frykt for å bli mål, noe som får mobbeatferd til å virke akseptert, og ytterligere oppmuntrer mobberne.

Kapittel 5: Intervensjonsstrategier og psykologisk gjenoppbygging

For å bryte den onde sirkelen av diskriminering og mobbing, er det behov for flerdimensjonale intervensjonsstrategier. Fra et individuelt psykologisk perspektiv er nøkkelen å hjelpe barn med å etablere en sunn selvidentitet og verdifølelse. Foreldre kan redusere skadene fra kjønnsdiskriminering ved å fremme barnas selvfølelse, sosiale ferdigheter og oppmuntre dem til å uttrykke sine tanker.

For mobbeofre er rask intervensjon og psykologisk støtte avgjørende. Foreldre bør være oppmerksomme på barnas uvanlige atferd, som atferdsmessige avvik (plutselig avvisning av kommunikasjon), fysiske avvik (dekke til kroppsdeler) og følelsesmessige avvik (depresjon). Etablere effektive kommunikasjonskanaler, ha minst 10 minutters likestilt samtale med barnet hver dag, og fokusere på følelsesmessig kommunikasjon i stedet for bare akademiske prestasjoner.

Fra et utdanningsmiljøperspektiv bør skolene utnytte både faglig og aktivitetsbasert utdanning for å utvikle studentenes empati og ansvarsfølelse, og eliminere de psykologiske grunnlagene for mobbeatferd. Psykisk helseundervisning kan tilbys, og det kan gjennomføres gruppeaktiviteter for å styrke kommunikasjonen og lære barna riktige uttrykksformer.

Det er enda viktigere å etablere et anti-mobbesystem. Mindreårige tilhører en sårbar gruppe, og bør ikke blindt konfrontere uten tilstrekkelig forberedelse. Det kan etableres et felles anti-mobbesystem i skolen, der studenter kan rapportere mobbeatferd gjennom å skrive brev eller informere lærere, noe som både sikrer deres egen sikkerhet og effektivt hjelper mobbeofre.

Fra et samfunnsmessig og kulturelt perspektiv må vi utfordre de sosiale normene og kulturelle narrativene som oppmuntrer til diskriminering og mobbing. Media bør unngå å forsterke stereotyper, og foreldre og lærere må reflektere over de diskriminerende holdningene de kan formidle.

Konklusjon: Mot en fremtid preget av inkludering og forståelse

Diskriminering og mobbing er ikke uunngåelig menneskelig natur, men et produkt av spesifikke psykologiske prosesser og samspillet mellom sosiale miljøer. Fra barndommen begynner vi å diskriminere "de som er forskjellige" og delta i mobbeatferd, i bunn og grunn i et forsøk på å etablere selvidentitet, søke sosial tilhørighet og oppnå kontroll - bare at disse forsøkene tar feil form.

Den virkelige nøkkelen til å løse problemet er ikke bare å straffe mobbere eller beskytte mobbeofre, men å omforme hele samfunnsmiljøet, slik at hvert barn kan finne sunne måter å identifisere seg selv og føle tilhørighet. Dette krever felles innsats fra familie, skole og samfunn.

Som den tyske psykologen professor Beelmann påpekte: "De som kan komme i kontakt med forskjellige grupper, vil sjelden generalisere om andre, og vil ikke diskriminere andre."

Når vi oppmuntrer barn til å kontakte og forstå mennesker med forskjellige bakgrunner og egenskaper, når vi utvikler barnas empati og kritiske tenkning, når vi utfordrer våre egne fordommer og antagelser, legger vi grunnlaget for et mer inkluderende samfunn.

Hvert barn bør tro at deres verdi ikke ligger i å oppfylle en bestemt standard, men i selve eksistensen som unike individer. Tykk eller tynn, vakker eller stygg, gode eller dårlige karakterer - disse ytre etikettene bør aldri definere en persons verdi og verdighet.

Når vi lærer å se menneskene bak etikettene, når vi kan omfavne våre egne og andres ufullkommenheter, når vi har mot til å tale for de som blir diskriminert - bryter vi sirkelen av diskriminering og mobbing, og skaper en verden der alle kan vokse fritt.

I denne verden er det ingen "de som er forskjellige", bare forskjellige unike individer; ingen diskriminering eller mobbing, bare forståelse og respekt. Dette kan være en ideal, men nettopp denne idealen veileder oss til å fortsette fremover, og bli bedre.