Dette er livet til en vanlig amerikaner som bor i en by som New York eller Los Angeles. Om morgenen våkner han, går inn på kjøkkenet for å ta et glass vann, selvfølgelig fullt av is, den kalde følelsen hjelper ham å bli våken med en gang. Deretter stikker han innom Starbucks på vei til jobb for å bestille et glass vann med masse is. Til lunsj er det et annet glass med is. Noen ganger tar isen opp mer enn halve glasset. Om kvelden går han på bar med venner, bestiller en cocktail som også har is. Selv om han drikker øl, er det stor sjanse for at ølen også holdes kald på frysepunktet. Fordi amerikanere liker at alt skal være skikkelig kaldt. Dette scenariet er vel kjent i USA, ikke sant?

Ifølge en undersøkelse ønsker mer enn 70 % av amerikanerne at drikken deres skal være kald under 5 °C, og is er den viktigste faktoren for å oppnå dette. Men hvorfor er is så viktig? Og hvordan er den kalde isindustrien i USA? For å forstå dette, la oss gå tilbake i tid over 200 år for å møte en mann som endret alt. Federic Tudor, isens konge. Historien begynner på 1800-tallet da is ikke var noe alle kunne få tak i, slik som i Vietnam for noen tiår siden. Den gang måtte man vente til vinteren for å kutte is fra dammer og innsjøer og oppbevare den i lager.

Men det var en fyr i Boston ved navn Federic Tudor som fikk en sprø idé. Han ønsket å selge is til hele verden. Det høres litt rart ut, for hvem kjøper is? Men Tudor klarte ikke bare det, han gjorde is til en milliardindustri. I 1802, i tidlig 20-årene, begynte Tudor å kutte is fra dammer og håpet å tjene penger. Den første turen var en katastrofe, isen smeltet på veien, og folk visste ikke hva de skulle bruke is til. Men Tudor ga ikke opp. Han forbedret oppbevaringen ved å pakke isen inn i sagflis og tørket gress for å holde den kaldere lenger.

I 1816, ti år senere, begynte han å tjene penger på å selge is til Cuba, og deretter utvidet han til India, Sør-Amerika og Europa. Det som var spesielt med Tudor var måten han markedsførte på. Han ga bort is gratis til barer og restauranter og ba dem prøve å legge is i kundenes drikke og se. Kundene ville definitivt elske det og kjøpe mer drikke. Og det stemte, kundene likte den kalde følelsen av is. Barene begynte å kjøpe is i store mengder for å møte etterspørselen. Mer enn 20 år etter den første ideen hadde Tudors selskap eksportert over 12 000 tonn is hvert år og tjent millioner av dollar, et enormt beløp.

På den tiden ble Tudor kalt isens konge, og han sådde frøene til vanen med å drikke isvann i USA. I begynnelsen var teknologien ikke som i dag, så den kalde isindustrien i USA begynte med å utvinne naturlig is fra dammer og frosne elver. Om vinteren ville tusenvis av arbeidere kutte is med håndsager eller bruke hester. De kuttet isen i store blokker og trakk dem inn i lagrene. Islagrene var en viktig del, det var enorme bygninger som var over 20 meter høye, bygget med isolasjonslag av sagflis og halm. Isen som ble kuttet, ble fraktet med skip, tog, og til og med hester til de varme byene i sør.

Høydepunktet for utvinning av naturlig is var på 1880-tallet da is ble et symbol på rikdom. Hver middelklassefamilie hadde et iskjøleskap, og denne industrien var den nest største eksporten i USA, bare etter bomullsindustrien. Men denne industrien var også farlig. Arbeidere ble ofte skadet av den tunge isen, det kalde vannet, eller ulykker når de kuttet is. I tillegg kunne varmere vintre føre til ismangel og forstyrre forsyningen.

Ved begynnelsen av 1900-tallet begynte is å bli produsert i stor skala og begynte å overgå naturlig is i noen områder når det gjaldt produksjon. På dette tidspunktet begynte folk å interessere seg for hvordan man kunne lage is fra vanlig vann. Innen 2025 var den kalde isindustrien i USA en gigantisk industri som fokuserte på produksjon av pakket is og ismaskiner. Totalt genererte isindustrien i USA 2,5 milliarder dollar hvert år, omtrent halvparten av hva Vietnam tjener fra å eksportere ris årlig. Og dette tallet i USA fortsetter å øke takket være etterspørselen etter kalde drikker, mat og arrangementer. Nå, la oss snakke om nåtiden.

I USA er is ikke bare noe for å kjøle ned, men det er en del av kulturen. Når du går inn i en restaurant, enten det er en enkel kafé eller en fin restaurant, er glasset ditt alltid fullt av is. Selv om vinteren, når det er kaldt, bestiller mange fortsatt isvann. Amerikanere har brukt over 100 milliarder dollar hvert år på kalde drikker, fra brus med is til iskaffe. Iskaffe er en av de store stjernene med inntekter på 17,7 milliarder dollar fra steder som Starbucks eller andre kjeder. Men visste du dette? Et stort glass kaffe på Starbucks har noen ganger bare 40 % kaffe, resten er is. Dette har vært kontroversielt, men kundene kjøper fortsatt fordi de elsker den kalde følelsen.

Is er også en standard for service i USA.

Hvis en restaurant glemmer å legge til is, kan kundene klage med en gang. Selv i hurtigmatkjeder er ansatte opplært til å sørge for at kundens glass alltid er fullt av is, med mindre kunden har en spesiell forespørsel. Og har du lagt merke til det? Amerikanere er villige til å betale ekstra for mer is, fordi for dem gjør isen drikken mer velsmakende, mer tilfredsstillende og mer behagelig. Nå, la oss sammenligne med Europa. Hvis du noen gang har vært i store byer i Europa, vil du helt sikkert se en stor forskjell. Is er ikke så vanlig som i USA. I USA er is standard. I Europa må du noen ganger be om det, og noen ganger får du merkelige blikk.

Hvorfor er det slik?

For det første er det på grunn av kulturen. Europeere liker å bevare smaken av drikken. Europeere ser på drikke som en kunst, og is blir noen ganger sett på som noe som ødelegger den opprinnelige smaken, og drikken blir ikke lenger god. For det andre er ismaskiner eller industrielle kjøleskap ikke så vanlige i mange europeiske land, spesielt i små byer, som i USA. Fordi de ikke har den vanen, liker de ikke å investere, ikke fordi de ikke har penger. For det tredje handler det om helse. I Europa og noen asiatiske land tror folk at varmt vann er bedre for kroppen.

For eksempel i Kina eller Singapore, hvor det også er mange kinesere og folk med kinesisk bakgrunn. Restauranter serverer ofte varmt vann, fordi de tror det hjelper med bedre fordøyelse og ikke forårsaker temperaturfall. Selv om Europa og Asia er tydelig forskjellige fra USA, sprer kulturen for kald is seg globalt, spesielt takket være hurtigmatkjeder og amerikanske kaffebutikker. Kjedene som Starbucks, McDonald's eller KFC bringer kald is overalt. I store byer begynner du å se restauranter som serverer isvann for å imøtekomme turister, spesielt amerikanere.

Hva med Vietnam?

I Vietnam er kald is ikke bare en klump frossent vann i kjøleskapet, det er også en del av livet, av kulturen, til og med en uunnværlig del av en hel matkultur. Vi kaller det gjerne gatekjøkken. Fordi i et varmt land som Vietnam, føles det alltid som noe mangler når man drikker noe uten is. Selv om det er vinter i Nord-Vietnam, er folk fortsatt vant til å drikke isvann og spise iskrem. Det er ikke feil å si at is-te er nasjonaldrikken, bare 3000 nå, selv om det er litt dyrere, så har du et glass kald is-te å nyte. Og på kafeer er det åpenbart at man må bestille iskaffe, det er sjelden noen drikker varm kaffe i 35 graders sommervær.

Og når det gjelder barer, trenger vi ikke å si mer. Øl må ha is. Det har blitt en uskreven regel. Faktisk liker mange å ha mye is slik at ølen blir både tynnere og kaldere, så de kan drikke mer og drikke lenger. Denne vanen stammer fra klimaet i Vietnam. Vietnam er varmt og fuktig, solen skinner sterkt, og svetten renner. Hver isvann er som en frelser som hjelper kroppen å kjøle seg ned. I Japan kan folk være stolte av å drikke varmt te hele året.

I Europa er den beste ølen den som ikke får is. Men i Vietnam, hvis det ikke er is, er det som å miste halve gleden. Denne historien har gradvis blitt en del av identiteten. Den kalde følelsen av isen blander seg med lyden av biler på gaten, latteren og praten fra vennene dine, og skaper et veldig vietnamesisk bilde. Jeg husker da jeg var liten på landsbygda, var is veldig sjelden fordi ikke alle hadde kjøleskap. Den gangen var det å kjøpe en pose is laget i fryseren og ta den med hjem for å spise med dessert eller blande med sukker og sitronvann, det var veldig godt.

I dag forbruker vietnamesere titusenvis av tonn is hver dag fra kafeer, barer, karaokebarer til gatekjøkken. Is er nødvendig overalt. Det er to hovedtyper, nemlig isblokker og isterninger. Isblokker er veldig lange, veldig tunge, og fraktes med lastebil til barene for å hogges opp. Isterninger er mer kompakte, pakket i sekker, og er også billigere. Man skulle tro at det bare er et tilbehør, men det viser seg å være en stor inntektskilde. Historien om is, for eksempel ren is og skitten is, har også fått samfunnet til å røre på seg. Mange isprodusenter brukte tidligere bare brønnvann uten filtrering, noe som lett kunne bli forurenset. Folk drakk uten bekymringer, mens innvollene måtte lide.

I dag investerer store restaurantkjeder i egne ismaskiner for å kontrollere kvaliteten. Ser man på det hele, er den kalde isindustrien i Vietnam som en stille gigant. Få nevner det, men det er til stede hver dag, for prøv å forestille deg en varm sommerdag der du går inn i en bar med øl uten is, kaffe uten is, te uten is, så hvem kaller det is-te? Det ville definitivt være en kjedelig følelse som ville overvelde deg.